Naturovervåkningen i Norge må trappes kraftig opp

FNs naturpanel har nylig fastslått at kombinasjonen av grensesprengende klimaoppvarming og andre naturinngrep forringer økosystemenes egenskaper og biologiske mangfold i et omfang som har negative effekter på vår egen velferd. Norske myndigheter snakker derfor nå om nødvendigheten av mer «økosystembasert kunnskap og forvaltning». Et manglene datagrunnlag er imidlertid til hinder for å omsette denne retorikken til praksis.

Økosystemenes vippepunkter

Økosystemene muliggjør vår eksistens. De produserer, omsetter og lagrer organisk materiale, renser luft og vann, og regulerer klimaet. Når økosystemene er i god tilstand opprettholdes disse egenskapene av et dynamisk samspill mellom organismene og det fysiske miljøet. Denne dynamikken gir en kompleks, naturlig variasjon i økosystemene, som tilsvarer klimasystemets variasjon i været.

Økologi er vitenskapen som søker å forklare og forutsi økosystemenes dynamikk – både hva som er naturlig variasjon og hva som er tilstandsendringer drevet av menneskeskapte påvirkninger. Presses økosystemer over tålegrenser eller vippepunkter, kan de brått skifte fra god til en varig dårlig tilstand. Således har overfiske ført til kollaps av marine næringskjeder. I et varmere klima har spredningen av en sommerfuglart i Finnmark gitt omfattende skogdød og gjennomgripende økosystemendringer.

Sårbar for påvirkninger

De naturlige svingningene i økosystemene kan være så store, og drevet av så komplekse prosesser, at det er utfordrende å påvise når menneskeskapte endringer skjer. Vippepunktet mellom god og dårlig tilstand kan være bestemt av en enkelt art – slik som sommerfugleksemplet i Finnmark. Hvordan økosystemene forvaltes kan også avgjøre hvor sårbare de er for påvirkninger.

Forvaltning basert på solid vitenskap, kan både gjøre økosystemene mer robuste mot klimaendringene og medvirke til å dempe dem.

Kunnskapsbasert økosystemforvaltning kan motvirke utbrudd av organismer som kan ha store skadevirkninger på planter, dyr og mennesker.

Grunnleggende kunnskap om økosystemenes tilstand kommer fra «økosystemdekkende overvåkning» – det vil si løpende observasjonsserier av et stort utvalg av arter, prosesser og miljøfaktorer i tid og rom.  På et slikt empirisk grunnlag kan økologene bruke datadrevne modeller til å skille menneskeskapte tilstandsendringer fra naturlig variasjon, å gi forutsigelser om fremtidige økosystemtilstander, samt å identifisere forvaltningstiltak som kan motvirke uønskede tilstander. I likhet med meteorologenes modeller, som ikke vil ha forutsigelseskraft uten gode data om tilstandsvariablene som styrer atmosfærens dynamikk, vil ikke økologenes modeller kunne forutsi tilstandsendringer uten pålitelige observasjoner av de mange prosessene som styrer økosystemenes dynamikk.

Tvilsomme vurderinger

Bortsett fra Havforskningsinstituttets økosystemtokt i Barentshavet, har Norge ingen overvåkningsprogrammer som er økosystemdekkende. Den eksisterende overvåkningen omfatter som regel bare mindre deler av økosystemene og opprettholdes ofte av kortsiktig finansiering eller av dedikerte amatører. Dermed mangler datatilfanget som kreves for å gjøre pålitelige tilstandsvurderinger og proaktiv forvaltning av noen av våre største økosystemer, både i vann og på land.

Uten tilstrekkelige økosystemdata og modellbaserte analyser er det en fare for at myndighetene henfaller til en type enkle, indeksbaserte vurderinger som brukes for å overvåke en del andre sektorer av offentlig forvaltning.

Men økosystemene er for mangedimensjonale og ikke-lineære til at de kan beskrives med enkle indekser. Slike indekser gir ikke grunnlag for å påvise årsakssammenhenger eller gjøre forutsigelser som kan rettlede proaktiv forvaltning.

Ny tid krever ny giv

Norge er tynt befolket land som så langt har unnsluppet miljøproblemer i det omfanget andre nasjoner strir med. Men vi kan ikke regne med at dette vil vare. Klimaendringene her i nord – i synergi med andre miljøpåvirkninger – vil raskt kunne medføre tap av det biologiske mangfoldet og de økosystemegenskapene våre myndigheter er forpliktet til å forvalte. Mangelfull overvåkning kan føre til at forvaltningstiltak iverksettes for sent til å avbøte skadelige effekter.

For at vi skal være skodd for å møte disse utfordringene, må naturovervåkningen i Norge trappes kraftig opp slik at den blir reelt økosystemdekkende og godt integrert med forskning og forvaltning.

Særlig haster dette for våre nordligste økosystemer, der klimaendringene forventes å bli ekstreme og sårbarheten er stor. Uten opptrapping av naturovervåkningen vil myndighetenes retorikk om økosystembasert kunnskap og forvaltning forbli tomprat og grunnlovens imperativ om borgernes rett til dette vil ikke være oppfylt.