Monsteret fra dypet

Svartåta, eller Themisto libellula som den heter på latin, er en av de viktigste og mest dominerende artene vi finner i Arktis. Navnet har den nok etter den gruppen insekter vi på norsk omtaler som ‘øyenstikker’, men som på tysk heter ‘libelle’ og på fransk ‘libellule’. Utover en viss overfladisk likhet og navnet, har den lite til felles med øyenstikkere.

Svartåta er et krepsdyr som tilhører den gruppen vi på norsk omtaler som tanglopper, men i motsetning til hva vi som oftest forbinder med tanglopper så lever svartåta hele sitt liv i de frie vannmassene. Den kan ofte opptre i store svermer, og er et meget ettertraktet byttedyr for blant annet polartorsk.

I Rijpfjorden er det nettopp disse to som regjerer – svartåta oftest i de øvre vannmassene og polartorsken i de nedre.

Glupsk rovdyr

Svartåta er kanskje det mest glupske rovdyret som finnes i de Arktiske hav. I fjordene og på sokkelen rundt Polhavet er den på notorisk jakt etter raudåte og ishavsåte, mens den i de mer sentrale delene av Polhavet gasser seg på den ettertraktede feitåta (Calanus hyperboreus). Og som for oss alle sammen (dessverre…), så gjelder også leveregelen «du blir hva du spiser» i høyeste grad for svartåta – maten den spiser består av opp til 60-70% fett.

Svartåta er derfor selv også direkte feit, i alle fall om høsten, noe som igjen gjør den til et ettertraktet bytte for mange andre rovdyr, så som fisk, sel og sjøfugl.

«Du blir hva du spiser» gjelder ikke bare for hvor feit man blir, men i aller høyeste grad også for hvordan kroppen er sammensatt. Tar man prøver av fett og muskler fra et dyr (og mennesker for den saks skyld), kan man analysere den kjemiske sammensetningen for å finne ut hva slags mat dyret har spist.

Når slike analyser er gjort av for eksempel Grønlandssel, finner man en klar signatur av svartåte. Mageprøver av polartorsk gir det samme bildet – når den er svartåte tilgjengelig, er dette favoritten.

Tabbe

For å illustrere hvor glupsk svartåta kan være, så passer det å fortelle om en liten tabbe vi gjorde for noen år siden på tokt nord for Svalbard. Vi hadde samlet inn en stor prøve med dyreplankton bestående hovedsakelig av svartåte og raudåte. Prøven lot vi stå på dekk i en bøtte mens vi selv gikk for å spise lunsj. Når vi kom tilbake var det ikke bare vi som hadde spist lunsj…bøtta bestod plutselig bare av svartåte!

Store mengder

På vårt tokt i Rijpfjorden nå i august, gjorde vi både akustiske undersøkelser av mengden dyreplankton og tok ikke minst nett- og trålprøver for å si noe om hva slags arter som finnes der. Ser man bort fra brennmaneter (som veier veldig mye, men som stort sett består av vann), utgjorde andelen svartåte mer enn 95 prosent av dyreplanktonet. Dette var et gledelig syn (i alle fall for oss, kanskje ikke i like stor grad for raudåta…), da det de siste tre-fire årene har vært lite svartåte i Rijpfjorden.

Når en så viktig art forsvinner eller reduseres betydelig, er det sannsynlig at det vil få konsekvenser også for resten av næringskjeden.

Svartåta er nok en arktisk art som typisk endrer utbredelse i takt med klima – i for eksempel Barentshavet er det et tydelig mønster av at arten har trukket vesentlig lenger nord enn hva som var tilfelle for 10-20 år siden. Hvordan og hvorfor utbredelsen endres såpass mye i fjordene på Svalbard, og spesielt i en kald fjord som Rijpfjorden, er noe vi fortsatt vet alt for lite om. Men til glede for polartorsken, sel og sjøfugl som lever hele eller deler av året i Rijpfjorden, var den i alle fall tilbake i år!