Marine verneområder – 30% vern i 2030?

Publisert: 19. mars 2020

For ti år siden satte internasjonalt miljøsamarbeid et mål om at 10% av verdens hav-og kystområder skulle være vernet innen 2020. Nå drøftes forslag om å utvide dette til 30% vern innen 2030. Hva er oppnådd siden 2010 og har 30% vern noe for seg?

Arealbasert vern

Begrunnelsen for marine verneområder er at de kan være fordelaktige for bevaring av natur.
Men vern sees ofte som en motsetning til bruk av havene og debattene rundt marine verneområder blir ofte konfliktfylte. Det behøver ikke være slik.

Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) definerer ekte marine verneområder som områder der formålet er bevaring av natur. I norsk sammenheng er det områder opprettet i medhold av Naturmangfoldloven og Svalbardmiljøloven som miljømyndighetene anser som ekte marine verneområder.

Men det finnes også andre forvaltningstiltak som bidrar til beskyttelse av økosystemene og bevaring av biologisk mangfold. Eksempelvis har en lange tradisjoner med arealbaserte tiltak i fiskeriforvaltningen, blant annet ved stenging av områder med undermåls fisk og områder der fiske med redskap som berører bunnen ikke er tillatt. Havressursloven hjemler således også opprettelse av områder med marint vern, kalt “marine beskyttede områder”. Det er godt belegg for at slike områdebaserte tiltak kan ha positiv bevaringseffekt.

Internasjonale initiativer

I internasjonal sammenheng har debattene rundt marine verneområder versert i årtier. De såkalte Aichi-målene ble vedtatt under biologisk mangfold konvensjonen i 2010. Her heter det – litt enkelt sagt – at innen 2020 er 10% av kyst- og havområdene bevart gjennom vernede områder og andre effektive område-baserte bevaringstiltak. Dette målet ble siden også tatt inn i FN sine bærekraftsmål.

Det pågår også forhandlinger om en gjennomføringsavtale under Havrettskonvensjonen om bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon (dvs utenfor 200 mils grensene). Også her står spørsmål rundt marine verneområder sentralt. I regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner har en lenge arbeidet med vern av “sårbare marine områder” utenfor 200 mils grensene. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen har siden 2004 etablert en rekke slike.

Andre effektive arealbaserte tiltak

Siden det ofte vil være vanskelig å etablere og gjennomføre marine verneområder der næringsvirksomhet ikke tillatt, har det blitt økende oppmerksomhet rundt begrepet “Andre effektive arealbaserte tiltak” i Aichi-målet. Dette er en erkjennelse av at også andre arealbaserte tiltak enn ekte marine verneområder kan bidra til bevaring av biologisk mangfold.

I Norge er omlag 4% av havområdene under norsk jurisdiksjon vernet etter Naturmangfoldlov/Svalbardmiljølov/Jan Mayen lov. Tilsammen utgjør dette rundt 83000 km2 – omtrent dobbelt så stort som Danmark. Det meste  av dette er i Fiskevernsonen ved Svalbard. Når det gjelder andre effektive arealbaserte tiltak, er en rekke tiltak i fiskeriforvaltningen relevante for oppnåelsen av Aichi-målet. En utredning fra det daværende Fiskeri- og kystdepartementet fra 2012 fant at halvparten av norske havområder hadde en eller annen form for arealbasert beskyttelse etter fiskerilovgivningen. Nylig ble det arealbaserte vernet i områdene rundt Svalbard ble utvidet og over 400.000 km2 ble stengt for vanlig fiske.

30% i 2030?

Ifølge IUCN er rundt 5% av havområdene i verden nå marine verneområder. Tallet er usikkert fordi mange av disse ikke er gjennomført i praksis og fordi det er forvirring omkring hva som menes med et marint verneområde. Det er også et spørsmål hva slags tilleggsverdi marine verneområder har der en allerede har fungerende og effektiv forvalting av marine økosystemer. Uansett er det et stykke igjen til 10%-målet er nådd. På flere arenaer, inkludert konvensjonen om biologisk mangfold, argumenteres det nå for at fokuset må rettes mot å oppnå 30% vern i 2030.

Det kan spørres om brede prosentmål for vern er veien å gå. Verneområdene blir et mål i seg selv og ikke et forvaltningsverktøy. En annen tilnærming er å vurdere hva slags behov for beskyttelse eller vern som finnes i ulike områder, basert på vitenskapelige kriterier, og forvalte på grunnlag av det.

Noen av de viktigste utfordringene for forvaltningen av de marine økosystemene og truslene mot det biologiske mangfoldet i havene ligger på land. Klimaendringene er i stor grad drevet av landbaserte aktiviteter. Og det er forurensing fra land som bringer de største truslene for det marine miljøet. Tiltakene må settes inn der årsakene til problemene ligger.

I fremtiden må vi øke bruken av havet, blant annet til mat- og energiproduksjon og transportveier. Da er det bærekraftig forvaltning av de enkelte havnæringene – inkludert gjennom arealbaserte tiltak – og avveining av ulike hensyn gjennom helhetlige forvaltningsplaner som gir resultater.

Lignende saker