Hva skjer med isbjørnen når havisen forsvinner?

– Isbjørnen tilbringer det meste av livet på havisen, forteller forskningssjef Snorre Hagen ved NIBIO Svanhovd. Forskere ved NIBIO har i samarbeid med Norsk Polarinstitutt undersøkt hvordan det genetiske mangfoldet i isbjørnbestanden rundt Svalbard har endret seg de siste årene.

Isbjørnen trenger havis for å jakte, spise og hvile

– I likhet med seler og hvaler regnes isbjørnen gjerne som et maritimt pattedyr, forklarer Hagen. Isbjørnen er mest aktiv om dagen og kan bevege seg over lange avstander. I hvert fall så lenge havisen er intakt.

Isbjørnen er god til å svømme og den kan holde en fart på nesten ti kilometer i timen. Den bruker forlabbene til å padle med og bakbena som ror.

Selv om isbjørnen er en god svømmer er den avhengig av havis, både for å jakte, spise og hvile. Isbjørnbinner som er ute og svømmer med ungene sine risikerer at ungene dør dersom avstandene blir for lange.

Omfattende DNA-analyser

– Vi har analysert DNA-materiale fra 626 isbjørner, forteller forskningssjefen. Prøvene er samlet inn av Norsk Polarinstitutt i perioden 1995-2016, fra fire ulike områder på Svalbard.

Målet har vært å si noe om hva som kommer til å skje med isbjørnen når klimaet blir varmere og stadig mer av havisen forsvinner.

Resultatene viser at det genetiske mangfoldet blant isbjørnene på Svalbard har blitt redusert med 3-10 % i løpet av studieperioden. I tillegg ser forskerne en økning på nesten 200 % når det gjelder genetisk differensiering på tvers av regioner, samt en økning i det gjennomsnittlige genetiske slektskapet mellom bjørnene.

– Med andre ord kan vi si at isbjørnene i hele området genetisk sett blir mer og mer like hverandre, samtidig som isbjørnene i hvert enkelt område i økende grad blir genetisk isolert fra hverandre, forteller Hagen.

Havisen trekker seg tilbake

Disse effektene kan best forklares med at havisen trekker seg tilbake og at isbjørnens leveområder derfor deles opp i stadig mindre biter, samt at den isfrie sesongen blir lenger. Andre forskere har estimert at antall isfrie dager har økt med 41 per tiår i perioden 1979-2014.

– Dette tror vi har stor innvirkning på den genetiske diversiteten hos isbjørnen på Svalbard ved at det reduserer det sesongmessige inntoget av isbjørner som kommer utenfra.

For den genetiske variasjonen er det sannsynligvis viktig at et tilstrekkelig antall «fremmede» isbjørner når Svalbard under paringssesongen.

Isbjørnen er som sagt avhengig av havis for å kunne bevege seg over store avstander. Etter hvert som havisen forsvinner, vil isbjørnene bli mindre mobile.

– Dette fører igjen til at bjørnene lokalt blir mer like hverandre og at den lokale genpoolen blir mindre fordi isbjørner i et område i økende grad parrer seg med isbjørner fra samme område, forklarer Hagen.

– Andre studier fra samme tidsperiode viser at stadig færre drektige binner når fram til de tradisjonelle hiområdene på Svalbard, fortsetter Hagen.

– Vi ser også at isbjørnene bruker stadig mindre tid på å jakte sel ved brefrontene. I stedet oppholder de seg i nærheten av sjøfuglkolonier, der de kan jakte fugler og fugleunger.

Viktig å inkludere genetiske studier i forvaltningen

Den største jobben i dette prosjektet er gjort av postdoktor Simo Maduna som er førsteforfatter på den vitenskapelige artikkelen. Han har vært hovedansvarlig for framdriften i dette viktige samarbeidet mellom NIBIO og Norsk Polarinstitutt.

Dette forskningsprosjektet viser tydelig hvor viktig det er å overvåke den genetiske sammensetningen i truede dyrebestander.

– Genetisk diversitet er en helt grunnleggende og ofte undervurdert del av det biologiske mangfoldet, forteller Hagen. Heldigvis får dette stadig mer oppmerksomhet etter hvert som flere får øynene opp for de mulighetene og den innsikten som genetisk bestandsovervåkning.

– Denne type kunnskap er vanskelig å framskaffe på andre måter. I framtiden bør genetisk overvåkning være en naturlig del av et hvert helhetlig overvåkingsprogram, avslutter Hagen.