Lakselusa er en pest og en plage for oppdrettslaksen og den påfører næringa enorme kostnader. Forskere prøver å finne en annen løsning enn bruk kjemikalier for å bli kvitt lusa. Det er nemlig en trussel mot vill-laks og røye, og andre marine organismer.

Voksne hunnlus på en laks. De lange halene inneholder egg. Foto: Karin Bloch-Hansen, Akvaplan-niva.

Lakselusa er små parasitter som spiser seg gjennom huden og muskelvevet til vertsfiskene sine. For å bli kvitt problemet bades laksen i kjemikalier, det tar knekken på lakselusa. Kjemikaliene er effektive; lusas evne til å danne et nytt eksoskjelett, som er lusas skall, hemmes. Som alle krepsdyr må lakselus endre skallene sine etter hvert som de vokser.

Lakselus på en laksehale. Lusa til høyre har egg i halen. Foto: Karin Bloch-Hansen, Akvaplan-niva.

Men bruk av kjemikalier påvirker miljøet og skaper et negativt omdømme for oppdrettsnæringa. En gruppe forskere i institusjoner tilknyttet Framsenteret har forsket på bruken av kjemikalier, og hvordan man kan bli kvitt det på andre måter.

Rammer villfisk

Ifølge tall fra NOFIMA påførte lakselus norsk oppdrettsnæring et tap på over 5,2 milliarder kroner i 2018. Altså er dette et problem som må tas på alvor.

Men det er heller ingen tvil om at lakselus også rammer villfisk, som laks, røye og ørret. Om lag 10 % av villaks dør hvert år på grunn av infeksjoner fra lakselus, hvorav mange stammer fra oppdrettslaks, viser en rapport fra Norsk institutt for naturforskning.

-Derfor må lusenivået i lakseoppdrett holdes under en viss terskel for å redusere smitte av villfisk, forteller Gro H. Refseth, seniorforsker i Akvaplan-niva.

Negative effekter

Tradisjonelt har den viktigste metoden for avlusing av oppdrettslaks vært å bruke kjemikalier. Behandlingsmidlene er ofte benyttet med suksess i fra landbruket, hvor de har blitt brukt mot andre krepsdyr, det vil si samme klasse av dyr som lakselus. Dette er kjemikalier som har vist seg effektive mot lakselus, men spørsmålene har kommet; hvilke effekter har kjemikaliene på andre marine krepsdyr som reker, krill og krabber.

-Laboratoriestudier har vist at kjemikalier som brukes i havbruksindustrien forårsaker dødelige effekter på andre marine arter enn lakselus, og det er også dokumentert negative effekter på ulike arter ved konsentrasjoner lavere enn de som følge av frigjøring av avlusingsmidler etter behandling, sier Refseth.

Bades i kjemikalier

For å bli kvitt lakselusa «bades» laksen i vann tilsatt kjemikalier. Dette skjer enten i fiskemerdene eller i brønnbåter. Laksen kan også behandles med kjemikalier som tilsettes fôret. Et generelt prinsipp for behandling med de ulike badelegemidler er at fisken tåler en høyere dose over tid enn hva lusa tåler.

En annen negativ bivirkning av kjemikalier tilsatt i fôret er at det som ikke spises av oppdrettsfisken synker til bunns, sammen med avføringen fra oppdrettsfisken. Dette blir deretter spist av villfisk og krepsdyr.

-Blir laksen eksponert for kjemikalier for lenge skades den, så badebehandlingslegemidler må fjernes raskt etter behandling. Varigheten og styrken av badebehandlinger bestemmes av veterinærer og legemiddelverket, sier Pernilla Carlsson, forsker i NIVA – Norsk institutt for vannforskning.

Bør behandles i kar

En slik behandling kan gjøres inne i merdene med en presenning rundt, eller i en brønnbåt. Fisken transporteres om bord, behandles og slippes tilbake i merdene etterpå. Når behandlingen gjøres i merdene, sprer behandlingsløsningen seg når presenningen fjernes. Dette kan være problematisk hvis merdene er nær gytefelt eller annet følsomt marint liv. Når en brønnbåt brukes, kan behandlingsvannet dumpes i bedre egnete områder.

-Et spørsmål er hvorfor kjemikaliene for det meste slippes ut i havet i stedet for å bli tatt i land og destruert på forsvarlig måte etter avlusing. Det enkle svaret er at det er for kostbart, men til en viss grad kan det også skyldes mangel på gjennomførbare teknologiske løsninger, sier forsker i Akvaplan-niva, Maj Arneberg.

Stor spredning

På forskningsstasjonen på Kvaløya. Pernilla Carlsson fra NIVA tilfører hydrogenperoksid i et kar mens Luca Tassara fra Akvaplan-niva rører. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret.

På Akvaplan-nivas forskningsstasjon på Kvaløya utenfor Tromsø er det utført en rekke toksikologiske tester der forskerne har undersøkt ulike avlusingskjemikalier og deres effekter på ulike marine arter.

Generelt viser disse studiene en risiko for negative miljøeffekter når avlusningsmidler brukes. Skadelige konsentrasjoner kan spres flere kilometer fra utslippspunktet. Ut fra dette har forskere konkludert med at krepsdyr, og spesielt dypvannsreker er sårbare. Rekene dør etter kort tids eksponering for lave konsentrasjoner.

Badbehandlingsmiddelet deltametrin (Alphamax®) hadde den mest alvorlige effekten: behandlingskonsentrasjoner fortynnet 1:330  var fortsatt dødelige for  rekene.

Et pågående prosjekt finansiert av Framsenterets forskningsprogram MIKON – Miljøkonsekvenser av næringsaktivitet i nord undersøker dette videre.

Skader biologisk mangfold

-Resultatene fra denne studien er ikke publisert ennå, men tidlige eksperimenter er i tråd med tidligere resultater, forteller forskerne.

Deltametrin er ikke den eneste behandlingsmiddelet som brukes mot lus. Hydrogenperoksid (Paramove®) har blitt brukt mye siden 2013.

– Det ble først antatt at kjemikaliene ble forringet veldig raskt og hadde liten eller ingen innvirkning på miljøet, men nyere modellering og økotoksikologiske studier har vist at biologiske samfunn kan bli skadet etter spredning av hydrogenperoksid, sier Pernilla Carlsson.

Noe må gjøres

I henhold til internasjonale retningslinjer bør risikoreduserende tiltak iverksettes når det er fare for negative miljøeffekter.  Et økende antall studier viser at avlusningsmidler har effekter på ikke-målrettede organismer og økosystemet, og at de sprer seg lenger fra oppdrettsanleggene enn først antatt. Derfor bør bruken av disse kjemikaliene reduseres, ikke bare for å beskytte reker, torsklarver og økosystemer, men også på grunn av risikoen for at lakselusa blir mer resistente mot kjemikalier, konkluderer forskergruppen.

 

lignende nyheter