Bærekraftige matsystemer: sjømatens rolle

Det reises det store forventninger til sjømatens rolle i en fremtidig global matforsyning. I 2050 vil verdens befolkningen være nærmere 10 milliarder mennesker. FAO, verdens matvareorganisasjon, regner med at vi må produsere 50% mer mat da enn vi gjør i dag, dersom sult skal utryddes og alle skal ha et sunt kosthold. Men samtidig står verdens matproduksjon i dag for omlag en tredel av de globale klimautslippene i dag. En økning i matproduksjonen reiser derfor utfordringer i forhold til klima.

Sjømat kan i stor grad produseres med lavere klimaavtrykk enn mat på land. I dag dekker sjømaten 20% av det globale konsumet av animalsk protein og er også en viktig kilde til vitaminer, mineraler og mikronutrienter.

I mange utviklingsland er denne andelen enda høyere.  I et bærekraftig matsystemperspektiv er derfor vekst i sjømat spesielt interessant. Et sentralt spørsmål er derfor: Hva skal til for å øke produksjonen av sjømat så det monner, på bærekraftig vis?

Bedre fiskeriforvaltning

Landingene fra verdens marine fiskerier har ligget på rundt 85 millioner tonn de siste tiårene. Det aller meste av dette går til mat. Det er et stort rom for økt produksjon ved bedre forvaltningen av fiskeriene. I dag er om lag en tredel av fiskebestandene i verden overbeskattet. Dersom man kan styrke forvaltningen vil utbyttet fra fiskeriene kunne økes. Det er anslått at det globale uttaket kan økes med minst 10 millioner tonn årlig ved bedre forvaltning. Andre muligheter for økt uttak kan ligge i reduksjon av ulovlig fiske (IUU). Dette dreier seg om minst 10 millioner tonn årlig. Utover dette er det også et muligheter i utnyttelse av arter som ikke blir beskattet (mesopelagisk fisk), eller bare utnyttes i beskjeden grad, som krill i Antarktis.

I sum snakker vi således om et betydelig potensiale for å øke uttaket av villfisk. Dette forutsetter ikke minst en stor innsats i mer forskning for å styrke kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen, bedre og mer effektive forvaltningstiltak og kontroll med at disse etterleves.

Mer akvakultur

Det andre området med potensiale for økt produksjon er innen akvakultur. Av den totale globale akvakulturproduksjonen (dyr) på rundt 80 millioner tonn, skjer omlag en tredel i havet (= marikultur). De viktigste artene her er skalldyr, mens fisk utgjør omlag en firedel av den marine akvakulturen. Når det gjelder dyr, er det et viktig skille mellom arter som trenger for og arter som livnærer seg av næringsstoffer i vannet. Også planter et viktig område innen akvakultur og den raskest voksende sektoren innen marin matproduksjon. Stor økning her fordrer imidlertid tilgang på svært store arealer.

Barrierene for økt produksjon omfatter bl.a. tilgang på fór, miljøproblemer, sykdommer og tilgang på arealer. De fleste av disse problemene addresseres  gjennom forskning og teknologiutvikling og gode forvaltningsregimer. Det biologisk potensialet her er svært stort, men vanskelig å tallfeste.

Mindre sløsing og svinn

Et tredje område for økt tilgang på mat fra havet er å redusere svinn fra produksjon, distribusjon og konsum. I dag forsvinner omlag 40% av produksjonen innen akvakultur og fiskeri på veien fra fjord til bord, altså langs hele verdikjeden. Eksempelvis er det beregnet at utkast av fangst på havet kan være opp mot ni millioner tonn.  I sum dreier dette seg om svært store tall.

FAO har satt i gang et større arbeid på dette området, etter norsk initiativ. Det kan også nevnes at bærekraftsmål 12.3 er en ambisjon om å halvere matsvinn innen 2030.

Bærekraftige matsystemer

Totalt sett er det således betydelig potensiale for mer mat fra havet, og aller mest fra økning innen akvakultur. Denne erkjennelsen begynner nå å reflektere seg i de globale debattene om bærekraftige matsystemer.

Disse har til nå har vært dominert av landbruksinteressene og er preget av problemstillingene innenfor landbruk. Utsiktene til mer mat som både er viktig for ernæring og helse og som kan produseres med mindre klimaavtrykk har gjort at sjømaten nå får mer oppmerksomhet.

Det er ikke dermed sagt at de mulige økningene vil komme av seg selv. For det første er det store kunnskapsutfordringer som må løses for å ivareta hensynet til bærekraft. For det andre er gode forvaltningssystemer en forutsetning for å gjennomføre endringene som skal til. Begge deler er mangelvare.