Nådde Nordpolen: Matthias Forwick under et tokt med den tyske isbryteren Polarstern i august fjor. Frontfoto: Forskningsfartøyet Helmer Hanssen har vært et viktig verktøy for å gi studentene feltundervisning og for å drive forskning i fjorder og til havs. Matthias Forwick håper universitetet kan fortsette å disponere det. Her fra Framstredet nordvest for Spitsbergen (klikk på bildet for større format). Begge foto: Privat.
Av Ronny Setså, GEO
Da Matthias Forwick (41) offisielt tiltrådte stillingen som leder for Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø (UiT) i oktober i fjor var han nettopp kommet tilbake fra forskningstokt i Polhavet.
Om det var hans 53. eller 54. tokt klarer han ikke å holde rede på. Men med om lag 70 – 80 dager på havet i året de siste årene er han ikke i tvil om at det er der han trives godt.
– For meg er det et privilegium å få delta på slike ekspedisjoner. Aller helst reiser jeg til Polhavet, som er «Terra incognita» – ukjent land, forteller tyske Forwick, på god nordnorsk dialekt.
Polhavet er et av Jordas minst utforskede områder og således et yndet territorium for forskere å reise til. Men for Forwick er det like mye de sterke naturopplevelsene og de mellommenneskelige relasjonene som gjør ekspedisjonene så unike.
– I polområdene er det fortsatt naturen som dominerer, og det er nesten en magisk stemning når vi bryter oss gjennom isen og inn i ukjent farvann, forteller instituttlederen.
Han setter også pris på det nære samværet med de andre deltakerne på slike ekspedisjoner.
– Alle om bord jobber tett sammen over flere uker og får et godt forhold til hverandre. De er ute på havet i samme hensikt, men med ulik tilnærming. Det gjør at vi lærer mye av hverandre, sier Forwick.
Forwick skulle egentlig bare tilbringe ett år i landet da han i 1997 fikk tilbud om et stipend som en del av en utvekslingsavtale mellom Norge og Tyskland. Han så seg aldri tilbake.
– Jeg trives veldig godt i Tromsø, både med jobben ved instituttet og i den vakre naturen med fjell og fjorder. Og jeg liker den nordnorske humoren.
17 år senere føler han seg mer som nordlending enn tysker, og han har derfor ingen planer om å flytte tilbake til det opprinnelige hjemlandet.
Fjordforskeren
I 2001 leverte Forwick hovedfagsoppgaven sin om avsetningsmiljøet i Balsfjorden, og han har fortsatt å jobbe med fjorder gjennom hele sin vitenskapelige karriere.
– Fjorder er viktige for samfunnet med hensyn på infrastruktur, kommunikasjon og sikkerhet. Forskningsmessig fungerer de som sedimentære arkiver med viktig informasjon om fortidens miljø og klima i høy tidsoppløsning. Ikke minst er fjorder en viktig turistattraksjon for Norge, poengterer instituttlederen.
Ifølge Forwick var det hans mangeårige veileder ved instituttet, Tore O. Vorren, som skapte gnisten for fjorder. Vorren gikk bort i 2013.
– Jeg har mye å takke Tore for og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag om det ikke hadde vært for ham. Han har vært en fantastisk lærer, mentor og kollega, men ikke minst også en god venn som alltid støttet meg, sier Forwick.
Men Forwick er kanskje vel så opptatt av å promotere fjorder som å forske på dem selv. I 2013 tok han derfor initiativet til å skrive en serie med artikler om fjordene på Svalbard for Geoforskning.no.
Svalbards unike fjorder
Da isbreene ble mindre
Isbreenes vekst og tilbaketrekning
Ustabil fjordbunn på Svalbard
Fjordbunnen lekker
Instituttlederen sørget også for at fjorder ble en egen sesjon på Vinterkonferansen i Stavanger i 2015.
«Fjorder er som små hav der det er mulig å studere en rekke geologiske, biologiske og oseanografiske prosesser som både har grunnforskningsmessig og samfunnsmessig relevans,» het det i invitasjonen.
– Vi hadde mange personer involvert i organiseringen av sesjonen og dermed en god spredning både geografisk og faglig sett, sier Forwick fornøyd og refererer til at presentasjonene omfattet studier knyttet til klimarekonstruksjoner, undersjøiske skred, leir- og fjellskred, deltautbygging, sjødeponi, væskestrømning, oseanografiske forhold og havbunnskartlegging.
Store forandringer
Forwick ble midlertidig instituttleder allerede i februar i fjor da tidligere instituttleder Jürgen Mienert ble leder for SFF-senteret Senter for arktisk gasshydrat, klima og miljø (CAGE).
LES OGSÅ: Startskudd for nytt SFF-senter
Den tyske nordlendingen trivdes godt i lederrollen, og valgte derfor å søke om fast jobb i denne posisjonen.
– Jeg ble anmodet om å søke av de ansatte ved instituttet – å vite at mine nærmeste kolleger var fornøyde med innsatsen min var en viktig motivasjonsfaktor for meg, forklarer Forwick.
Forwick legger ikke skjul på at den første tiden som leder har vært hektisk. For instituttet har gjennomgått store forandringer de seneste årene.
Siden 2002 har antallet studenter på bachelor- og masternivå tidoblet seg (!) fra ca. 20 til mer enn 200.
– Institutt for geologi har blitt et attraktivt sted å studere og vi tror det blant annet kan skyldes vår politikk om åpne dører. De ansatte er alltid tilgjengelig for studentene. Vi har også vært opptatt av å aktivt rekruttere nye studenter, fremholder Forwick.
Kraftig økning
En slik formidabel økning i antall studenter har selvsagt skapt utfordringer, både med tanke på kapasiteten av forelesere og fysisk plass. Men med flere ansettelser i boks og en kommende konsolideringsperiode for instituttet er ikke instituttlederen bekymret. Tvert imot er han henrykt over populariteten til instituttet, og – med et glimt i øyet – lover han å gjøre sitt beste for å ikke «rote det til» som leder.
Instituttet har også, på svært kort tid, blitt vertskap for to nye store forskingssentre. Det ene er CAGE, som offisielt åpnet november 2013, og det andre er petroleumssenteret ARCEx som åpnet februar i fjor.
– For oss har disse forandringene vært tøffe, men vi begynner å se skumringen i enden av tunnelen, forteller Forwick og viser at noe av den nordnorske humoren har smittet over på ham.
Også instrumentparken har sett store oppgraderinger de siste årene, og Forwick har vært ansvarlig for en stor del av instrumentfornyingen.
– Det er viktig for et forskningsinstitutt å ha gode verktøy for å analysere prøver, slår han fast og legger til at han siden 2010 har vært med på å skaffe fem nye «ikke ubetydelige» instrumenter til instituttet.
Instrumentene har delvis vært selvfinansiert, og delvis finansiert av industrien.
Vil beholde forskningsfartøy
Det er altså mange gladhistorier å fortelle fra Institutt for geologi. Men Forwick er vel så interessert i å diskutere ting som kan bli bedre både på «hjemmebane» og generelt i Norge. I løpet av de kommende årene skal Norge få et nytt isgående forskningsskip som skal eies av Norsk Polarinstitutt og drives av Havforskningsinstituttet, og som til en stor grad skal brukes av UiT.
– Men som en del av avtalen skal forskningsfartøyet Helmer Hanssen, som eies og drives av UiT tas ut av drift. Det er svært uheldig, mener Forwick.
Forwick påpeker at Helmer Hanssen har spilt en nøkkelrolle innen utdanningen og forskningen ved universitetet og at studentene kan bli en tapende part om skipet ikke lenger kan brukes.
– Den nye isbryteren er designet for lengre ekspedisjoner, og er ikke egnet for mindre tokt i fjordene. Dermed blir det vanskelig å ta med studentene på kortere turer, utdyper Forwick.
Instituttlederen påpeker videre at det allerede nå finnes et toktbehov ved universitetet som overstiger antall dager i et år med nærmere 50 prosent.
– Jeg håper vi kan beholde Helmer Hanssen, men det er selvfølgelig et spørsmål om finansiering, sier Forwick.
Han titter ut av vinduet fra kontoret sitt på Naturfagsbygget på campus til Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, som er det fulle navnet på universitetet i «Nordens Paris».
Her, på nesten 70° N, er det skumring midt på dagen på denne tiden av året. Solen står ikke lenger opp over horisonten. Utsikten er desto vakrere med lys fra byen som reflekteres i fjorden og i snøen på fjellene rundt. Forwick er oppvokst i den lille bygden Altenberge i Nordvesttyskland. Der er det mer eller mindre paddeflatt. Den største geologiske parallellen til Norge er kanskje at det finnes en flere titalls kilometer lang esker som forsyner deler av regionen med drikkevann. Han snur seg rundt og fortsetter tankerekken om hva han mener bør gjøres bedre innen forskning og politikk.
– Jeg synes bestemt at Norge bør bli mer aktiv i forskningsprogrammet International Ocean Discovery Program (IODP). Programmet spenner over temaer som er høyst relevante for hva norske forskere jobber med, ikke minst forskning i Polhavet, påpeker Forwick.
Instituttlederen konstaterer at IODP har gitt en kunnskapseksplosjon de siste tiårene, og at det også er knyttet mye prestisje opp mot programmet.
– Vi trenger bedre støtteordninger gjennom Norges forskningsråd, det kan bidra til flere norske søknader til programmet. Selv ønsker jeg mer IODP-engasjement rettet mot temaene forskning i arktiske strøk og geofarer generelt, avslutter Matthias Forwick.
Denne artikkelen er første gang publisert i magasinet GEO