Norges økonomiske sone går ut til 200 nautiske mil. Illustrasjon: regjeringen.no. Frontfoto: Helge M. Markusson.
Av Alf Håkon Hoel, fiskeriråd, ambassaden i Washington D.C.
En viktig forklaring på dette er de omfattende endringene i havretten i etterkrigstiden. Kyststatene har fått suverene rettigheter over naturressurser ut til 200-milsgrensene i vann og ut til kontinentalsoklenes yttergrense på havbunnen. Denne utviklingen kom Norge godt ut av. Havområdene under norsk jurisdiksjon i nord strekker seg nå over 3000 kilometer fra 55-graden i Nordsjøen til 85-graden nord for Svalbard i Polhavet.
Havområdene under norsk jurisdiksjon i nord utgjør to millioner km2 havoverflate (2 031 734 km2). Dette er ca 5,3 ganger større enn kongerikets land-areale. Over 80% av dette ligger nord for polarsirkelen – havlandet Norge er fremfor alt i Arktis. Kontinentalsokkelen er noe større, 2 039 951 km2, fordi yttergrensene for kontinentalsokkelen noen steder går utenfor 200-milsgrensene.
Mens norske landområder grenser til tre land – Russland, Sverige og Finland, grenser våre havområder til syv: Russland, Grønland, Island, Færøyene, Storbritannia, Danmark og Sverige. Ikke bare er havområdene mye større enn landområdene, vi har også flere og lengre grenser med andre land og flere naboforhold å håndtere.
Forvaltning av og handel med levende marine ressurser er en grunnleggende nasjonal interesse for Norge. Med en eksportverdi på 75 milliarder kroner i 2015, og utsikter til at dette skal øke i årene fremover, er dette en viktig næring i nasjonaløkonomisk forstand. Den bidrar til at hele landet er bruk, gjennom arbeidsplasser og bosetting. Som en global aktør innenfor fiske og akvakultur er Norge for tiden på ca 10 plass i fangst, ca nr 6 innen akvakultur og ca nr 2 som eksportør (målt i verdi).
Som fiskerinasjon står Norge i en særstilling: store ressurser og stor produksjon, men liten befolkning. Næringen er derfor avhengig av å eksportere det meste av produksjonen. Globalt er det få land i samme situasjon. De fleste store fiskerinasjoner har også stor befolkning og har dermed et stort hjemmemarked.
Samtidig er de fleste av våre store fiskebestander delt med andre land. Dette krever et omfattende internasjonalt samarbeid. Årlig forhandles det om forvaltningen av kommende års fiske og fangst i omlag 15 internasjonale fora. Bilaterale fora omfatter samarbeid med Russland, EU, Færøyene, Grønland og Island. Norge deltar også flere regionale organer, som Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), samarbeidet under Konvensjonen om bevaring av levende marine ressurser i Antarktis, Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, med flere.
Fiskerinæringen og samfunnene som er avhengige av den står derfor i en dobbelt internasjonal avhengighet: på den ene siden nødvendigheten av internasjonalt samarbeid om forvaltning, på den andre nødvendigheten av adgang til markedene. En god forståelse av denne dobbelte avhengigheten og hvordan den påvirker forvaltning og markeder er viktig for den langsiktige utviklingen av næringen.
På forvaltningssiden er det i løpet av et par tiår er utviklet et omfattende globalt og regionalt rammeverk for levende marine ressurser. Dette legger tunge føringer på hvordan en driver forvaltningen på nasjonalt og regionalt nivå. Ulike arenaer i FN-systemet er sentrale her. Miljøpolitiske prinsipper som føre-var og økosystemtilnærminger har fått stor betydning. Nå er det et betydelig trykk for gjennomføring av slike globale prinsipper. Her har en kommet lengre i nordatlanteren enn i mange andre havområder.
På markedssiden har utfordringene tradisjonelt vært knyttet til toller og tariffer. Sentrale handelspolitiske tema nå omfatter også blant annet sporing, merking og subsidier. Handelspolitikken handler derfor i økende grad om ikke-tariffære handelshindre. Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har hatt begrenset betydning for sjømathandelen. En trend mot etablering av megaregionale handelsavtaler – som Trans-Pacific Partnership i Stillehavsregionen og en mulig Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) mellom EU og USA – kan få større virkninger.
Vår geopolitiske stilling er definert av store havområder og rike ressurser langt mot nord. Fiskerinæringen må leve med en dobbel avhengighet som krever internasjonalt samarbeid om forvaltning av ressurser på den ene side og adgang til markeder på den annen. En god forståelse av hvordan utviklingen i internasjonale fora påvirker ressursforvaltning og markeder er viktig for sikker navigasjon i skiftende farvann.
Publisert i FiskeribladetFiskaren