Reduksjonen i isdekke i Polhavet har reist spørsmål om fiskebestander i randhavene rundt Polhavet kan vandre inn i det sentrale Polbassenget og gi grunnlag fiskerier der, skriver Alf Håkon Hoel i denne kronikken. Illustrasjonen viser istykkelsen gjennom forskjellige årstider. Ill: Angelika Renner, Havforskningsinstituttet.
Av Alf Håkon Hoel, Forskningsdirektør, Havforskningsinstituttet
Polhavet har fått mer enn vanlig oppmerksomhet i internasjonale media denne sommeren. I juli kom nyheten om de fem kyststatene rundt Polhavet inngikk en erklæring om bekjempelse av uregulert fiske i internasjonale havområder i Polhavet. I august fremmet Russland sitt krav på sokkelområder utenfor 200 mils grensen i Polhavet, et krav som også omfatter havbunnen på Nordpolen.
Disse hendelsene ble slått stort opp, med spekulasjoner om både kappløp om ressurser og geopolitiske skjærmysler. Men både fiskeerklæringen og det russiske sokkelkravet er resultat av langvarige og vel kjente drøftelser. Enda viktigere, dette viser at kyststatene ivaretar forpliktelser havretten gir og bidrar til en videre utvikling av en regelbasert, global orden for hvordan havene og ressursene der skal deles og forvaltes.
Fisk
Reduksjonen i isdekke i Polhavet har reist spørsmål om fiskebestander i randhavene rundt Polhavet kan vandre inn i det sentrale Polbassenget og gi grunnlag fiskerier der. Sentralt i Polhavet er et område utenfor nasjonal jurisdiksjon på 2,8 millioner kvadratmeter. Etter havretten skal det etableres egne ordninger for forvaltningen av fiskeriene i slike internasjonale havområder. I nordøst-Atlanteren har vi Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) for områdene utenfor 200 milsgrensene. NEAFC har også myndighet over den europeiske sektoren i Polhavet.
Et første møte mellom de fem kyststatene om hvordan en skulle forholde seg til et mulig, fremtidig fiske i Polhavet fant sted i Oslo i 2010. Møtet konkluderte med at her visste en lite og det var behov for å gjøre opp kunnskapsstatus. Et første forskermøte om arktiske fiskebestander fant deretter sted i Anchorage i 2011, etterfulgt av nok et møte i Tromsø i 2013. Et hovedbudskap fra forskerne var (og er) at det på kort sikt er lite sannsynlig at det vil være grunnlag for kommersielle fiskerier i områdene utenfor 200 milsgrensene i det sentrale polbassenget. Det meste av området er fremdeles isdekt hele året, og selv om om større områder skulle bli isfrie sommerstid i fremtiden, er dette dyphavsområder hvor bunnfisk som torsk og hyse ikke vil kunne trives. For pelagiske bestander som lodde og polartorsk kan dette stille seg annerledes dersom større områder blir isfrie og det finnes mat fisken kan beite på. Forskerne understreker også behovet for mer informasjon. Polhavet er er lite utforsket og behovet for vitenskapelige undersøkelser er stort.
Kyststatene møttes også i Washington D.C. i mai 2013 og i Nuuk på Grønland i februar 2014. Nuuk-møtet ga en enighet om at de fem kyststatene skal arbeide for å bekjempe ulovlig fiske. Kyststatene vil ikke tillate egne fartøy å fiske i det internasjonale havområdet før en forvaltningsordning er etablert, en vil starte et arbeid for å involvere flere stater i dette og det skal utarbeides et eget forskningsprogram. Norge har forøvrig siden 2007 et forbud mot at fartøy under norsk flagg fisker i områder der det ikke er noen forvaltningsordning.
Det er enigheten fra Nuuk som er nedfelt i erklæringen av 16 juli. Det kan synes merkelig å inngå avtaler om tiltak overfor ikke-eksisterende fiskerier. Kyststatene sier da også i erklæringen at noe kommersielt fiske i det internasjonale området i Polhavet ikke er sannsynlig i nær fremtid. Men en føre-var tilnærming tilsier at en bør iverksette foreløpige tiltak for å avskjære et mulig, fremtidig uregulert fiske.
Sokkel
Polhavet har store sokkelområder som etter havretten faller under kyststatenes jurisdiksjon. Mens kyststatenes suverene rettigheter stanser ved 200 mils grensen i vannmassene, gjelder de videre utover forbi denne grensen på kontinentalsoklene.
Det globale havrettsregimet har regler for hvordan statene skal gå frem for å klarlegge yttergrensene for kontinentalsoklene, og dermed hvor langt ut råderetten deres over naturressursene strekker seg. Dette er universelle regler og det er ikke noe spesielt med Polhavet i så måte. En kontinentalsokkelkommisjon i New York vurderer kyststatenes krav på grunnlag av vitenskapelige undersøkelser av geologi og andre forhold på havbunnen.
Innen ti år etter at en kyststat har sluttet seg til Havrettskonvensjonen må den levere inn vitenskapelig materiale som beskriver hvor kyststaten mener yttergrensen for kontinentalsokkelen går. Russland leverte inn sitt materiale til Kontinentalsokkelkommisjonen i 2001. Her ba kommisjonen om mer materiale, og Russland kom med en ny innlevering tidlig i august i år. Norge leverte inn sitt materiale i 2006, Canada i 2013 og Danmark i 2014. Det canadiske kravet er ikke fullsteding og et revidert krav vil komme senere. Kommisjonen anbefalte Norge sine yttergrenser for sokkelområder utenfor 200 mil i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet nord for Svalbard i 2009. På grunn av manglende tilslutning til Havrettskonvensjonen deltar ikke USA i denne prosessen.
Prosessen med sokkelkrav i Polhavet er en del av et større globalt bilde der mange kyststater nå markerer hvor yttergrensene for hvor kontinentalsoklene deres går. På grunn av et stort antall saker på vent, vil det ta lang tid før kommisjonen behandler kravene fra Canada, Danmark og Russland. Der det er overlapp mellom ulike staters krav – og det vil det være i Polhavet – er det opp til statene å forhandle om hvor de endelige grensene på havbunnen skal gå.
Det store bildet
Samarbeidet mellom de fem kyststatene i Polhavet går tilbake til 1970-tallet.
I et større perspektiv er det viktigste her at både erklæringen om bekjempelse av ulovlig fiske og prosessen rundt yttergrensene for kontinentalsoklene bidrar til en videre utvikling av forvaltningen av havområdene i nord. Dette skjer på havrettens grunn, på fredelig vis og på grunnlag av internasjonalt omforente spilleregler. Det er således også bidrag til utviklingen av en global orden for havene.
Både i forhold til fisk og i forhold til kontinentalsoklene har det vitenskapelige arbeidet ligget til grunn. Det kanskje viktigste trekket ved prosessen rund erklæringen om bekjempelse av ulovlig fiske er vektleggingen av vitenskapelig kunnskap som grunnlag for videre arbeid. Et forskermøte i Seattle i april i år la viktige elementer på plass her. Tilsvarende, for arbeidet med å fastsette yttergrensene for kontinentalsoklene, er innsamling og tolkning av geologiske data sentralt.
I begge tilfelle ser vi et omfattende behov for mer forskning for å forstå økosystemer og havbunnsforhold. Alle landene rundt Polhavet tilpasser seg nå dette. I Norge har vi et nytt isgående forskningsfartøy på gang – det seiler fra 2017 av – og det arbeides med et stort forskningsprogram “Arven etter Nansen.” I den grad vi kan snakke om et kappløp i nord, er det først og fremst innenfor forskningen. Den som har den beste kunnskapen om sine havområder, stiller sterkt.
Også publisert i FiskeribladetFiskaren