Vinnere og tapere i arktiske marine økosystemer

Havområdene i Arktis blir ikke bare varmere, men også lysere. Nå som sjøisen svekkes trenger sollyset tidligere ned i vannet og vekstsesongen for planteplankton – havets gress – blir lengre.  Dette i kombinasjon med økte havtemperaturer er gode nyheter for sørlige innvandrere, men ikke nødvendigvis for de fastboende i Arktis.

Berge med robot_650x433.jpg

En ting er å måle havtemperatur og isutbredelse, som nå kan gjøres kontinuerlig ved hjelp av automatiske undervannsobservatorier og satellitter. Når det gjelder biologiske parametere derimot må forskerne som oftest selv dra ut og gjøre målingene. Dette er både kostbart og tidkrevende, skriver Janne Søreide i denne kronikken. Les mer om bildet her. Foto: Geir Johnsen, NTNU. Frontfoto: Peter Leopold.

Av Janne E. Søreide, Førsteamanuensis i marinbiologi, Universitetssenteret på Svalbard

Under den internasjonale konferansen Arctic Frontiers i Tromsø denne uka ble konsekvenser av den globale oppvarmingen for Arktiske marine økosystemer presentert og diskutert. Det ble en blanding av solskinnshistorier og tragiske skjebner, avhengig av hvem du er og hvor i Arktis du befinner deg. Arktis er stort og veldig variert, med tett kontakt med både det nordlige Stillehavet og Atlanteren. Denne kontakten vil bli mer intim i årene som kommer, når sørlige arter trekker stadig høyere nord i takt med klimaendringene. Sommeren 2013 ble det fisket store mengder makrell ved Svalbard, noe som var sensasjonelt. Det var det også da lofottorsken begynte å bite på kroken høyt der nord. I dag derimot er det «normalt» med stor fin skrei langs hele Svalbards vestkyst. Langsiktig temperaturheving påvirker alle ledd i næringskjeden. Eksplosjonen i torskebestanden derimot er nok også en kombinasjon av god forvaltning av norske fiskeriressurser de siste 10–20 årene. Når det gjelder den stedegne polartorsken derimot så minker den i takt med temperaturøkningen, noe som er svært urovekkende for fisk, fugl og sjøpattedyr som har denne Arktiske nøkkelarten på hovedmenyen.

Raske endringer      

Klimaet i nordområdene endrer seg spesielt raskt, noe som gjør det mer sannsynlig at planter og dyr forflytter seg enn at de tilpasser seg de endrede livsbetingelsene. Enorme mengder næringssalter og plankton blir ført nordover med den varme Atlanterhavsstrømmen.  Plankton omfatter mye, blant annet planteplankton, hoppekreps, krill, små-maneter og fiskelarver. Når vekstsesongen i Arktis blir lengre er det flere av de tilreisende artene som klarer å etablere seg i Arktis på helårsbasis. Raudåta – en ganske stor hoppekreps, og krill som begge er viktig føde for fiskeyngel, sild og lodde blir stadig mer tallrike høyere nord og lengre øst. For de fastboende artene skaper dette økt press, og en videre forflytning nordover er en god løsning, men kun til et visst punkt – det Arktiske dypbassenget. Store havdybder er for mange arter en større barriere enn klimaet. Røft regnet består Arktis av 50 % dyphav og 50 % sokkelhav, og rundt regnet er sokkelområdet fem ganger mer produktive enn det dype Arktiske bassenget.

Er sjøis livsviktig?

Selv om sjøisutbredelsen de siste to åra har hentet seg noe inn igjen etter minimumsrekordene i 2007 og 2012 har ikke istykkelsen økt, og tynn is både smelter og beveger seg raskt! Mindre og tynnere is åpner opp for nye muligheter når det gjelder skipsfart og utvinning av ressurser, men truer eksistensen til den unike floraen og faunaen som har tilpasset seg et permanent liv i sjøisen. Flerårsis er nå stor mangelvare og allerede i 2050 kan vi ha et isfritt Arktis om sommeren. Isen ser kald og øde ut fra oversiden, men inni og på undersiden av sjøisen kan det åpenbare seg en jungel av planter, nærmere bestemt små mikroskopiske isalger. Et slikt konsentrert matfat utgjør en oase for beitere og rovdyr i det ellers så dype og lite produktive polhavet. Isalgene kan utgjøre 50 til 90 % av den totale algeproduksjonen i polhavet.  Men «gress» produksjonen i og under sjøisen er usynlig for satellittene og derfor ofte glemt i det totale «mat»regnestykket.

Vi er alle bekymret for isbjørnens fremtid, men det er flere enn kongen av Arktis som er avhengig av sjøisen. I fjordene på Svalbard er sjøisen nå sterkt redusert eller rett og slett fraværende, og dette skaper langt mer alvorlige problemer for ringselen enn for øygruppas turistnæring. Ringselen er helt avhengig av isen for å føde og amme sine unger. Denne viktige nøkkelarten i Arktis som alltid har vært så tallrik, kan få seg en spesielt kraftig knekk på Svalbards vestkyst. Det varmere klimaet med mindre is er derimot svært gunstig for den lille bestanden av steinkobbe som fins her, men denne sørlige arten vil neppe kunne erstatte den nøkkelrollen ringselen har.

Har vi et ansvar?

Det er bred enighet om at klimaendringene i dag ikke kun er naturlige, men også menneskeskapte. Selv om et varmere klima kan være positivt for enkelte arter og hele regioner, er det globalt sett negativt. Vi har derfor et ansvar for å minske de menneskeskapte klimabidragene. Vi snakker mye om endrede økosystemer i Arktis, men fortsatt har vi lite kunnskap om hvem, hva og hvorfor når det gjelder biologisk mangfold, arters sameksistens og tilpasningsevne i Arktis. En av hovedgrunnene er at det er krevende å samle inn biologiske data i det høye Nord, noe som også er grunnen til at vi mangler lange biologiske tidsserier fra Arktis. En ting er å måle havtemperatur og isutbredelse, som nå kan gjøres kontinuerlig ved hjelp av automatiske undervannsobservatorier og satellitter. Når det gjelder biologiske parametere derimot må vi som oftest selv dra ut og gjøre målingene. Dette er både kostbart og tidkrevende. Regjeringens store bevilgning dette året til forskning på Arktiske økosystemers respons på klima- og miljøendringer er derfor et skritt av betydning i riktig retning.

Første gang publisert i Nordlys.

Framsenterets kronikkserie

 

lignende nyheter