Tvinger sjampoen din til å bli «grønnere»

To forskere ved NILU – Norsk institutt for luftforskning på Framsenteret har bidratt til at vi i fremtiden vil få redusert utslipp av silkosaner. Stoffet brukes blant annet i sjampo og hudkremer.

Ingjerd NILU 005[2]_650x431.jpg

Forsker Ingjerd Sunde Krogseth, NILU. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret.
 

Vedtaket er fattet: EU har bestemt at fra 1. februar 2020 gjelder et europeisk forbud mot å bruke mer enn 0,1% av siloksanene D4 og D5 i hud- og hårpleieprodukter som vaskes av ved normal bruk. 

– En rasjonell avgjørelse, sier seniorforsker Nicholas Warner, – og et vedtak som vil bidra til å redusere utslippene av siloksaner fra avløpsvann til vannmiljøet, der forskere har funnet høye konsentrasjoner.
Selv om hun er tilfreds med vedtaket (Commission Regulation (EU) 2018/35), understreker Warners kollega, forsker Ingjerd S. Krogseth, at det fortsatt er mye vi ikke vet om siloksaner.

– Og, fortsetter hun, – det store spørsmålet nå er hva industrien vil erstatte disse siloksanene med, og på hvilke måter eventuelle nye stoffer vil påvirke miljøet.

Bekymringsverdige kjemikalier i Arktis  

Denne nyheten sammenfaller med lanseringen av rapporten AMAP Assessment 2016: Chemicals of Emerging Arctic Concern. Her har Warner bidratt med et kapittel som sammenfatter den kunnskapen forskerne så langt har om forekomsten av siloksaner i arktiske regioner.

Nicholas Warner_650x1157.jpg

Nicholas Warner fotografert under prøvetaking av siloksaner i fisk i Tromsøysundet 2014. Foto: NILU.

– En av de største utfordringene med siloksaner er at de brukes i så stort omfang, forklarer Warner. – De brukes i ulike industrisammenhenger, så som polymerproduksjon, drivstofftilsetninger, byggematerialer, overflatebehandlingsmidler og vaskemidler. Men selv om hovedbruken foregår i polymerproduksjoner, er det bruken av siloksaner i kosmetikk og personlige pleieprodukter som kremer, sjampo og deodoranter som fører til de største utslippene til miljøet.

Når vi vasker av oss slike produkter havner store mengder siloksaner først i avløpsvannet, og derfra videre til vannmiljøet. Nøyaktig hvor mye avhenger av hva slags renseprosesser som foregår i vannrenseanlegget vannet går gjennom, og hvor stor befolkning anlegget behandler vann fra.

I vann og luft

Forskerne er mest bekymret for de vannlevende organismene som lever i vann som forurenses av siloksanholdig avløpsvann. Men mesteparten av siloksanene ute i miljøet svever faktisk rundt i atmosfæren.

Siloksaner er så flyktige at det meste av det som finnes i personlige pleieprodukter vi smører på kroppene våre fordamper og brytes ned i atmosfæren.

Langtransportpotensialet for siloksaner er imidlertid bekreftet. Forhøyede atmosfæriske konsentrasjoner av både D4, D5 og D6 er målt i luft ved Zeppelinobservatoriet på Svalbard. Overvåkningsdata viser også at de årlige konsentrasjonstrendene har vært stabile de siste årene.

– At siloksaner er i stand til å transporteres gjennom atmosfæren fra kildeområder som ligger lenger sør, er et viktig kriterium for å vurdere risikoen disse kjemikaliene utgjør for fjerntliggende områder, forklarer Warner.

Regulering er en start

Det er imidlertid lite sannsynlig at siloksaner vil avsettes til jord og vann, selv under arktiske forhold, nettopp på grunn av flyktigheten. Forskerne mener at siloksaner i arktiske regioner hovedsakelig kommer fra lokale kilder, så som menneskelige bosetninger. Og fordi rensingen av kloakk og avløpsvann er såpass begrenset i disse områdene, blir de lokale siloksanutslippene omfattende i forhold til antallet mennesker som bor der. Faktisk er avløpsvann den viktigste kilden til siloksaner i arktiske akvatiske miljøer.

– Å redusere bruken av D4 og D5 til mindre enn 0,1% i personlige pleieprodukter vi vasker av er en start, avslutter Warner. – Men fortsatt kontinuerlig overvåking vil være avgjørende for å følge med på endringene i miljøkonsentrasjoner av siloksaner, og for å kunne påvirke fremtidig begrensning av siloksaner og eventuelle erstatningsstoffer.

Hva er siloksaner?

Siloksaner er en stor gruppe kjemiske forbindelser som forekommer i en rekke ulike produkter. De fleste miljømessige undersøkelser fokuserer på D4 (oktametylsyklotetrasiloksan), D5 (dekametylsyklopentasiloksan) og D6 (dodekametylsykloheksasiloksan), på grunn av stor produksjon/bruk og funn i miljøet.

Forskning viser at noen siloksaner kan ha miljøskadelige egenskaper ved at de brytes langsomt ned og at de oppkonsentreres i levende organismer. Man er mest bekymret for utslipp av siloksaner via avløpsvann, ettersom siloksanene da kan tas opp i vannlevende organismer som fisk.

Det slippes ut mest siloksaner til luft, og de kan fraktes langt av sted med luftstrømmer, men de antas å bli værende i lufta til de brytes ned og forsvinner.

I blodprøver fra asiatiske arbeidere som jobber i silikonproduksjonsanlegg har forskere funnet forhøyede nivåer av siloksaner, men konsentrasjonen av siloksaner i blodprøver fra nordmenn er veldig lave. Det er ikke vist noen sammenheng med bruk av hudpleieprodukter.

AMAP og nye forurensende stoffer i Arktis

Siden etableringen i 1991 har det arktiske overvåkings- og vurderingsprogrammet (AMAP) dokumentert omfanget og virkningene av forurensning i Arktis, og overvåket utviklingen for å bidra med informasjonsgrunnlag for politiske beslutninger.

Titusenvis av kjemikalier er for tiden på markedet, og nye stoffer dukker opp hvert eneste år. Selv om det ligger langt fra industriområder og landbruksregioner, fungerer Arktis som et «sluk» for globale forurensninger. Atmosfæren, havene og elvene transporterer forurensningene fra lavere breddegrader og avsetter dem i arktiske økosystemer.

Å oppdage et nytt kjemikalie i Arktis, uten noen lokale kilder, er spesielt viktig, da det gir bevis på at stoffet er i stand til å spre seg globalt.

Les mer:

Siloksaner: Glatte, myke – og farlige? 

Modeller og miljøgifter

Finner rester av fuktighetskrem i torsken 

Prosjektene nevnt i artiklene er finansiert av Norges forskningsråd (prosjekt nummer 222259) og via Framsenterets flaggskipprogram «Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse».

 

Kontakt:

Seniorforsker Nicholas Warner, nw@nilu.no

Kommunikasjonssjef Christine F. Solbakken, cfs@nilu.no

 

lignende nyheter