I forskersamfunnet Ny-Ålesund har den relative andelen norsk forskning falt fra over 50 prosent til rundt en tredjedel i løpet av ti år. Samtidig andre nasjoner sin aktivitet. Det finnes et skjæringspunkt hvor Norge mister sin sentrale og koordinerende rolle og blir vaktmester i eget hus. Tiden er moden for et norsk kunnskapsløft på Svalbard, skriver Jan-Gunnar Winther i denne kronikken. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret.
Av Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt og senterleder Framsenteret
Vår nordligste del av kongeriket har alltid hatt en spesiell geopolitisk betydning. Under den kalde krigens dager var forholdet til Russland tidvis utfordrende, men det dominerende trekket var allikevel stabilitet. De siste tjue årene har Svalbardsamfunnet gradvis blitt normalisert og står nå på tre bein; gruvedrift, forskning/utdanning og reiseliv.
Så langt, så vel. Fra politisk kulde til avspenning og samarbeid. Fra kull til et diversifisert, robust familiesamfunn som er mindre utsatt for konjunkturer. Svalbard, lett tilgjengelig langt nord i Arktis, er også et yndet reisemål. Samtidig strømmer klimaforskere fra hele verden til øygruppen – det er nettopp her de raskeste og største klimaendringene i Arktis kan studeres. De samme klimaendringene åpner for ny aktivitet.
Isfritt
I høst observerte kystvaktskipet ”Svalbard” fiske av torsk og hyse 300 km nord for Svalbard. Kommersielt fiske så langt nord var for kort tid siden utenkelig. Hvordan dette utvikler seg vet forskerne lite om. I sommer har det vært isfritt nord for dagens skipsled gjennom nordøstpassasjen.
Nordøstpassasjen har smale og grunne områder og krever tillatelse og støtte fra russisk side. Fortsetter issmeltingen kan rederiene se åpenbare fordeler med å seile lengre mot nord og dermed kan vi få skipstrafikk øst for Svalbard. Videre avgjør framtidig politikk om petroleumsaktiviteten vil bevege seg videre nordover.
Møteplass
Potensialet for ny næringsvirksomhet på og rundt Svalbard mangler slett ikke. Og det før bioprospektering og satellittovervåking er nevnt. Men vill vest? Nei. Det hviler en nasjonsnøytral tung erkjennelse om at kunnskap trengs for å kunne bevege seg fra potensial til forsvarlig action. Responsen har heller ikke uteblitt. Andelen utenlandsk forskning på Svalbard har økt mer enn den norske de siste 10 årene. Svalbard har blitt de mange lands og mange motivers møteplass. I denne situasjonen står vi ovenfor noen valg.
Ett overordnet spørsmål er om morgendagens norske virksomhet på Svalbard bør være på samme nivå og ha samme innhold som dagens? Reiselivet på Svalbard har et utviklingspotensial selv om finanskrisen for tiden bremser utviklingen. I volum representerer cruiseturismen den største mulige vekstfaktoren innen reiseliv men er også den mest bekymringsfulle sett fra et sjøsikkerhetssynspunkt.
Knappheten på villmark på verdensbasis sammenholdt med velstandsutviklingen tilsier at reiselivet kan vokse. Allikevel er det en innebygd selvregulering hvis det eksotiske forvitrer fordi antallet turister blir for høyt. Hensynet til den sårbare naturen vil også sette grenser.
Etter kulldriften?
Det er ikke lengre utenkelig at kulldriften på Svalbard i overskuelig framtid avsluttes. Kanskje det blir en etappe etter Lunckefjellet som er drevet ut før 2020? Eller kanskje ikke? Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS ser etter nye bein å stå på. Gull i stedet for kull? Neppe. Mineraldrift i et sårbart arktisk miljø utenfor etablerte bosetninger representerer enorme miljøutfordringer men har en tilleggsdimensjon: vil slik aktivitet fra norsk side tilrettelegge for lignende virksomhet fra andre land? Store Norske sin enestående arktiske ingeniør- og teknologikompetanse bør heller vris mot logistikk, operasjoner, søk- og redning, havneutvikling og annen tjenesteyting tilpasset aktivitetsutviklingen i området.
Attraktiv
Forskning og utdanning er en ukontroversiell sektor som forholdsvis enkelt kan styrkes. Klimaendringene har gjort Svalbard mer attraktivt både fordi området er blitt mer tilgjengelig og fordi endringene på Svalbard er mer merkbare enn i Arktis for øvrig. Det er her isen har smeltet raskest. Artene i økosystemet vandrer nordover og endrer sammensetning.
Forskningslaboratoriet Svalbard kan benyttes til å forbedre klimamodellene som benyttes til å framskrive klimautviklingen. Klimaendringer i Arktis påvirker vær og klima helt andre steder på kloden gjennom kompliserte forplantningsmekanismer i atmosfæren og havet. Hetebølger i USA, regnfulle somre i Storbritannia og flom i Kina har en sammenheng med issmeltingen i Arktis. Kunnskap om hva som skjer i nordområdene kan derfor benyttes til å bedre forvaltningen av naturressurser verden over.
Kunnskapsløft
I forskersamfunnet Ny-Ålesund har den relative andelen norsk forskning falt fra over 50 prosent til rundt en tredjedel i løpet av ti år. Fire nasjoner øker sin aktivitet i Ny-Ålesund: India, Japan, Kina og Sør-Korea. Samtidig bygger Russland opp sin forskningsvirksomhet i Barentsburg. Det finnes et skjæringspunkt hvor Norge mister sin sentrale og koordinerende rolle og blir vaktmester i eget hus. Tiden er moden for et norsk kunnskapsløft på Svalbard.
Norske interesser ivaretas ved at nivået på norsk aktivitet avstemmes mot den utenlandske. Det ligger til rette for en styrking av reiseliv og forskning. Svalbards strategiske plassering sannsynliggjør at øygruppen kan bli en framtidig viktig base for polare operasjoner knyttet til fiskeri, shipping, cruiseturisme og kanskje oljevirksomhet. Det kan bli ett nytt bein i norsk Svalbardpolitikk.
Første gang publisert i Nordlys
