Foto: Dorte Herzke i polarhavna ved Framsenteret i Tromsø. Her klargjør hun de perforerte sylindrene som måler hvor mye plast som havner i havet. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret. Frontfoto: Snøfonn dekket av gummigranulat fra kunstgressbane. Foto: Thomas Hartnik, Miljødirektoratet.

Hva skjer når plast havner i havet i nordområdene? Er det forskjell mellom by og land, vinter og sommer? Og hvor mye forurenser idretten?

-Et voksende forurensningsproblem er mikroplast fra kunstgressbanene. Hvilken innvirkning har det? Det spør Dorte Herzke. Hun arbeider ved NILU – Norsk institutt for luftforskning på Framsenteret. Sammen med sine kolleger forsker hun på hvordan vi blir utsatt og påvirket av ulike typer miljøgifter i luft, jord og vann. I november 2016 startet et nytt prosjekt i Tromsø som har som mål gi svar på hvordan plasten oppfører seg når den havner i sjøen.

Store mengder

Kunstgressbaner består av plastfibre festet til en teppebunn. Gummigranulatene fylles på i store mengder blant annet for å gi et mykt underlag. De små plastbitene kan fly bort med vinden, de fryser fast i is og renner bort med vann.

Utregninger konsulentselskapet COWI utførte for Miljødirektoratet i 2015 viser at om lag fem prosent av gummikulene forsvinner fra banene hvert år. Det finnes i dag over 1500 kunstgressbaner av ulik størrelse i Norge. En fotballbane har mellom 10 og 15 kilo gummikuler per kvadratmeter, noe som utgjør tre og fem tonn i gummisvinn på én bane. Gummigranulaten er hovedsakelig fremstilt av kasserte bildekk. 

Forsvinner i havet

–Mange som har familiemedlemmer som spiller fotball har erfart at det følger med ganske mange plastpartikler i sportsklærne. Dette er partikler som forsvinner i avløpet og til slutt renner ut i havet, sier Herzke.

I dette prosjektet kan man virkelig snakke om kortreist forskning. Herzke trenger bare å gå noen titalls meter fra Framsenteret til ei småbåthavn i Tromsøysundet. På ei flytebrygge går tauet ned i sjøen, på tauet er det festet en rekke perforerte sylindere laget av aluminium. Det er bare de minste plastbitene som havner i sylinderen.

Med jevne mellomrom sjekkes innholdet i syldindrene. Foto: Helge M. Markusson, Framsenteret.

-Vi ønsker å finne ut hav som skjer når plast i havner i havet og hvordan det tiltrekker seg miljøgifter og slipper ut andre ut under arktiske forhold. Alle plasttyper inneholder kjemikalier som de kan slippe ut mens de er i havet, for eksempel farger, UV-stabilisator, flammehemmere og mykgjørere, forteller Herzke.

Miljødirektoraret har også påpekt mangelen på kunnskap om hva som skjer med plast som blir brutt ned i havet.

EU-prosjekt

I tillegg er det satt ut sylindre i Grøtfjorden på Kvaløya. Årsaka er ikke bare at forskerne ønsker å se om det er forskjell på forurensning mellom by og land, men også at man ønsker å se hvilken forurensning som kommer fra en by som Tromsø sammenlignet med det som blir transportert med havstrømmer fra Europa og andre plasser.

Prosjektet skal vare i to år. Det er en del av EU-prosjektet PLASTOX, og Framsenterets forskningsprosjekt på marine plast, og hvordan det påvirker matkjedene i havet. Sistnevnte er en del av Framsenterets forskningssamarbeid Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse.

Kontakt:

Dorte Herzke

Seniorforsker/Seksjonsleder

Norsk institutt for luftforskning

Framsenteret

Epost

Telefon: 63 89 82 97