Av Alf Håkon Hoel, Fiskeriråd, Ambassaden i Washington DC

Denne illustrerer et viktig utviklingstrekk: i løpet av det siste tiåret er det utviklet en rekke nye avtaler og ordninger for samarbeid på ulike områder i Arktis. 

Redusert isdekke i Polhavet og forventninger om økt aktivitet er sentrale drivkrefter bak denne utviklingen. Et viktig utgangspunkt er Ilulissat-erklæringen mellom de fem kyststatene USA, Canada, Danmark/Grønland, Norge og Russland i 2008. Her ble det slått fast at det eksisterer et omfattende rettslig rammeverk og at havretten ligger til grunn for forvaltningen av disse havområdene. 

Tre avtaler

Innenfor rammen av Arktisk råd er det siden da forhandlet frem tre rettslig bindende avtaler mellom de åtte medlemslandene (USA, Canada, Danmark/Grønland, Island, Norge, Finland, Sverige og Russland). Den første av disse – ut fra en forventning om økt trafikk – var avtalen om samarbeid ved søk og redning i forbindelse med luft- og sjøfart i Arktis, inngått i 2011 (i kraft 2013). Formålet med denne er å styrke samarbeidet om og koordineringen av søk og redning i forbindelse med luft- og sjøfart i Arktis. Her forplikter partene seg blant annet til å arbeide for å etablere, drive og opprettholde en tilfredsstillende og effektiv søk- og redningstjeneste innenfor sitt område. 

Styrke samarbeidet

Den andre avtalen, om beredskap og respons ved marin oljeforurensing i Arktis, ble inngått i 2013 (i kraft 2016) og det første partsmøtet er nylig avholdt i Oslo. Formålet her er å styrke samarbeid, koordinering og gjensidig assistanse mellom partene vedrørende oljevernberedskap og -respons i Arktis for å beskytte det marine miljøet. Den tredje avtalen, referert til innledningsvis her, skal fremme internasjonalt arktisk forskningssamarbeid og bidra til utviklingen av vitenskapelig kunnskap om Arktis. Avtalen dreier seg om tilrettelegging for forskningssamarbeid. Reglene berører blant annet enklere tilgang til områder, lettere forflytning av folk, utstyr og materiale over grenser og tilrettelegging for utveksling av data. 

I tillegg til disse rettslig bindende avtalene, har en innenfor Arktisk råd også utviklet en rekke ikke bindende ordninger, blant annet når det gjelder økosystembaserte tilnærminger (2013) og sikkerhet ved olje- og gassoperasjoner (2015)

Nye initiativer

I tillegg til avtaler og ordninger i regi av Arktisk råd, har det siste tiåret også sett en rekke nye initiativer og avtaler forhandlet utenfor denne rammen. I 2010 ble det første møtet om fisk i Polhavet holdt i Oslo. Dette startet en prosess mellom de fem kyststatene som resulterte i Oslo-erklæringen mot uregulert fiske i internasjonalt farvann i Polhavet i 2015. Siden da har en forhandlet videre om en rettslig bindende avtale om dette som også inkluderer Kina, Sør-Korea, Japan, EU og Island. Videre, etter flere års drøftelser, ble man innenfor rammen av Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMO i 2016 enige om en bindende “Polarkode,” et regelverk for sikker skipsfart i polare farvann (i kraft 2017). Dette berører blant annet krav til konstruksjon, operasjoner, mannskapets ferdigheter og miljøforhold. Det kan også nevnes at kystvaktene i de arktiske landene har inngått et samarbeid, formalisert fra 2015 av. Dette dreier seg om praktisk og operativt samarbeid innenfor blant annet søk og redning, samt informasjonsutveksling. 

Bindende avtaler

I sum representerer utviklingen som er beskrevet over en betydelig styrking av det internasjonale samarbeidet i Arktis i løpet av mindre enn et tiår. Det kanskje viktigste utviklingstrekket er at det blir flere rettslig bindende avtaler som gjelder spesifikt for Arktis. Disse fungerer innenfor det overordnete rammeverket som gis av blant annet Havrettskonvensjonen og må forstås i lys av den. Det hører også med at mange andre internasjonale avtaler gjelder i Arktis, blant annet når det gjelder klima, fiskeriforvaltning og skipsfart.

Et viktig moment her er at Arktis blir større: flere av de omtalte instrumentene trekker sydgrensen for Arktis lenger sør enn vi er vant til i Norge. Eksempelvis setter den nevnte forskningsavtalen sydgrensen for sitt virkefelt ved 62-graden i Norskehavet, og enda lenger sør i Nord-Amerika. 

For Arktis råd sin del er forhandlingen av slike avtaler en ny utvikling. Arktisk råd selv er basert på en ikke bindende erklæring fra 1996. Omfattende vurderinger av blant annet klima, naturmangfold, skipsfart, petroleumsvirksomhet med mere har vært hovedanliggendet og gjør at vi i dag vet svært mye mer om Arktis enn før.

Framsenterets kronikkserie

Foto:Fra Arktisk Råds sesjon i Fairbanks.