Kronikk
Den amerikanske statsviteren Oran Young får Mohnprisen for sin forskning om internasjonal politikk i Arktis. Dette skjer i en tid da forskning om geopolitiske forhold i nord blir stadig viktigere.
Av Håkon Hoel og Hans-Kristian Hernes, professorer i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet
Oran Young er internasjonalt anerkjent for sin banebrytende forskning, formidlet gjennom et stort antall bøker og artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Han har krysset faggrenser for å involvere forskere fra ulike disipliner, og har engasjert seg for å utvikle forskningssamarbeid og prosjekter på tvers av land. I Arktis har han også vært viktig for etablering av internasjonalt samarbeid om forskning og utdanning gjennom University of the Arctic og andre organer for arktisk forskning i USA og internasjonalt. Young har lagt grunnlaget for publikasjoner som belyser den menneskelige dimensjonen ved utviklingen i Arktis. Han har også vært rådgiver overfor myndigheter.
I tillegg til alt dette har Young også en spesiell tilknytning til Tromsø, ved at han tidligere på 2000-tallet var professor II ved Institutt for statsvitenskap ved UiT. Her bidro han til utviklingen av en ny generasjon av arktisorienterte forskere – flere av disse er i dag sentrale bidragsytere til den norske forskningen om geopolitiske spørsmål i Arktis. Frem til denne dag har han også aktivt samarbeid med flere forskere ved UiT.
Mohnprisen
Mohnprisen deles ut hvert andre år og er på to millioner kroner – altså en betydelig anerkjennelse av bidrag til vår samlede forståelse av forholdene i Arktis. I 2024 er det fjerde gang en prisvinner kommer til Tromsø for å motta den. Prisen har sitt navn fra Henrik Mohn som grunnla norsk meteorologi, var den første direktøren ved Metrologisk institutt, og utstyrte flere polarekspedisjoner slik at de kunne gjøre observasjoner i polare områder. Prisen er finansiert gjennom en bevilgning fra Trond Mohn til Tromsø forskningsstiftelse, og prisens navn markerer også hans bidrag til forskningsfremmende tiltak. Henrik Mohn var grandonkelen til den bergenske forretningsmannen og filantropen.
Prisen har to hovedformål. Det ene er å anerkjenne fremragende forskning som er knyttet til Arktis, og den kan tildeles til miljøer eller enkeltpersoner innenfor alle vitenskapelige felt. Gjennom tildelingen er det også et mål å gi oppmerksomhet til tema som er sentrale for utviklingen i Arktis. Her skjer det omfattende endringer i natur, ressurser, mennesker og samfunn og i våre institusjoner for forvaltning av natur, miljø og samfunn. Tildelingen av prisen skjer etter nominasjon, og en internasjonal vitenskapskomite gir råd om hvem som bør tildeles prisen. Selve beslutningen om tildeling tas av en styringskomité.
Arktispolitikk
Politikk har vært og er viktig i utviklingen i Arktis. I dag er det åtte stater som definerer seg som arktiske, og fem av disse er kyststater i Polhavet. Gjennom lang tid har nasjonalstater kjempet om innflytelse og kontroll over disse områdene, og under den kalde krigen kom den globale spenninger til uttrykk i nordlige områder. Siden murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd har vi sett fremveksten at et omfattende internasjonalt samarbeid, blant annet gjennom Arktisk råd og Barentsregionen. Vi har derfor lenge ansett Arktis å være en i et globalt perspektiv fredelig og stabil region. Dette er nå historie – den russiske angrepskrigen mot Ukraina har sikkerhetspolitiske konsekvenser også i det høye nord. Samtidig står vi overfor omfattende klimaendringer og økende interesse for naturressurser, transportveier og miljø i nord. Her er det ikke bare de arktiske statene, men også andre som søker innflytelse.
Vi står således overfor et komplekst geopolitisk bilde som er i rask endring. Tradisjonelle samarbeidsordninger som har vært utviklet de siste tiårene utfordres. Et sentralt tema i forskningen til Oran Young er hvordan nye utfordringer har ført til nye og innovative samarbeidsordninger i og for Arktis. Arktisk råd er et eksempel, Barentssamarbeidet et annet, og forvaltning av sjøpattedyr et tredje. Forskningen hans har dreid seg om hvordan forvaltningsordninger dannes, hva det er som driver utviklingen av dem og hva det er som gjør dem effektive – at de løser problemene de ble opprettet for å addressere. Young argumenterer for at slike regimer, ofte relativt små organisasjoner, er mer effektive enn store organisasjoner som EU og FN, og at de er viktige i å løse miljøproblemer på internasjonalt nivå, også i Arktis.
Denne uka deltar Young på flere arrangementer i Tromsø, hvor han sammen med forskerkolleger og representanter for offentlig forvaltning og politikk skal drøfte utfordringer og muligheter for ulike arktiske samarbeidsordninger. Oran Young har tydelig en stemme i slike diskusjoner og blir lyttet til. Få – om noen har et bedre grunnlag for sine meninger.