Lengst øst i Finnmark, ved Svanvik i Pasvikdalen ligger NIBIO Svanhovd. Herfra overvåker tre av av Framsenterets medlemmer både radioaktivitet og luftkvalitet i grenseområdet mellom Norge og Russland.

NIBIO Svanhovd er sterkt engasjert i miljøforskningssamarbeid i Barentsregionen. Foto: NIBIO.

I tillegg til NIBIO har både Norsk institutt for luftforurensning (NILU) og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) kontorplass på Svanhovd.

NIBIO Svanhovd er strategisk plassert ved Pasvikelva, bare åtte km vest for grensebyen Nikel. I dette området har finner og russere drevet videreforedling av svovelholdig malm siden nikkelverket ble etablert på 1930-tallet.

– Utslippene fra smelteverket i Nikel og briketteringsanlegget i Zapoljarnij, noen kilometer lenger øst, har i flere generasjoner påvirket luftkvaliteten i grenseområdet, forteller stasjonsleder Anne Wikan ved NIBIO Svanhovd. I tillegg til store mengder svoveldioksid (SO2) slippes det ut miljøskadelige tungmetaller som nikkel, kobber, kobolt og arsen.

Lavere utslipp nå enn før

Smelteverket i Nikel fotografert i 2014. Om lag halvparten av den synlige røyken kommer ikke fra pipene, men fra bygningene på bakkenivå. Dette er diffuse utslipp som gir høye konsentrasjoner både i byen Nikel og på Svanvik. Røyken fra pipene driver ofte over nærområdet og treffer bakken langt unna. Foto: Morten Günther.

– Verst var det på 1970- og 1980-tallet, forteller Wikan. Da smeltet russerne malm som ble transportert på skip og tog fra Norilsk i det nordlige Sibir. Denne malmen inneholdt spesielt mye svovel og utslippene var på mer enn 400.000 tonn SO2 pr år.

I 1990 ble miljøaksjonen «Stopp dødsskyene» etablert i Sør-Varanger. Aksjonen fikk 4000 medlemmer i hjemkommunen og var dermed en av Norges største miljøvernorganisasjoner. Aksjonen var en aktiv pådriver for å løse en rekke miljøproblemer på russisk side av grensa, ikke minst svovelutslippene fra Nikel. Det lokale engasjementet bidro også til at Svanhovd miljøsenter, forløperen til NIBIO Svanhovd, ble etablert i 1992.

– I dag brukes kun lokal malm fra gruvene rundt Zapoljarnij, fortsetter Wikan. De årlige utslippene utgjør omlag 80.000 tonn SO2 pr år. En modernisering av anlegget har bidratt til at utslippene har gått ned, og det forventes en ytterligere reduksjon fram mot 2023.

Viktig arena for miljøsamarbeid i Barentsregionen

Målestasjonene på Svanhovd betjenes av bl.a. Erling Fjelldal (NIBIO), Bredo Møller (DSA), Victoria Gonzalez (NIBIO) og Tore Flatlandsmo Berglen (NILU). Foto: NIBIO.

NIBIO Svanhovd er sterkt engasjert i miljøforskningssamarbeid i Barentsregionen. Det drives kunnskapsformidling og egen FoU med basis i natur og miljø. Stasjonen driver et moderne DNA-laboratorium, besøkssenter for Øvre Pasvik nasjonalpark, botanisk hage og konferansesenter. Ny teknologi har gitt miljøarbeidet i grenseområdene flere nye verktøy de senere årene.

På Svanhovd har forskere fra norske institusjoner tett samarbeid med finske og russiske forskningsmiljøer og russiske gjesteforskere bruker stasjonen regelmessig.

– For NIBIO er det viktig at også andre fagmiljøer er tilstede i Pasvikdalen, forteller Anne Wikan. Det gir oss flere arbeidsoppgaver, men også gode muligheter for samarbeid og faglig utvikling.

Samarbeider om luftmålinger

Norsk institutt for luftforskning (NILU) har gjort målinger i grenseområdene siden 1974. I dag gjøres målinger av svoveldioksid (SO2) i luft, samt tungmetaller i luft og nedbør (nikkel, kobber, kobolt og arsen). Utslippene stammer fra smelteverket i Nikel, og når vinden står på fra øst kan det måles høye konsentrasjoner av SO2 på målestasjonen.

NIBIO Svanhovd har ansvaret for den daglige driften av målestasjonen og hjelper NILU blant annet med ukentlig kalibrering av SO2-monitor og innsamling av nedbørsprøver.

– Når vi gjør målinger er det viktig at innsamling og feltarbeid gjøres nøyaktig og omsorgsfullt, forteller forsker Tore Flatlandsmo Berglen ved NILU. Hvis det gjøres feil her vil målingene bli unøyaktige og usikkerheten i tallene vil øke. Vi har flere eksempler på målinger som måtte forkastes fordi det var gjort feil i prøvetakingen. Derfor er arbeidet som NIBIO gjør for NILU en liten, men viktig del av måleprosjektet.

Varsler lokalbefolkningen ved høy luftforurensning

Miljødirektoratet, Norsk institutt for luftforskning (NILU) og Sør-Varanger kommune har etablert et varslingssystem for lokalbefolkningen dersom det måles særlig høy luftforurensning.

– I 2017 og 2018 var det relativt lave konsentrasjoner av SO2 på Svanvik, forteller Berglen. Vi hadde imidlertid to episoder med høye konsentrasjoner i januar 2019. Da kommunen for første gang sendte ut varsel om høye SO2-konsentrasjoner i Pasvikdalen fredag 25. januar fikk saken stor oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.

I følge Berglen er forurensningen fra nikkelverkene på russisk side fortsatt et politisk tema i samarbeidet mellom Russland og Norge. Saken ble senest tatt opp under møtet i Norsk-russisk miljøkommisjon i februar i år, og de to episodene i januar viser at det er nødvendig å videreføre målinger av luftforurensning i grenseområdene.

Måler radioaktivitet i lufta

Overingeniør Bredo Møller inspiserer målestasjonen for radioaktivitet på Svanhovd. Foto: NIBIO.

Overingeniør Bredo Møller ved DSA (tidligere Statens strålevern) har mer enn 20 års erfaring med overvåking av radioaktivitet i Pasvikdalen.

– Beredskapsenheten på Svanhovd ble opprettet i 1993 for å styrke regional atomberedskap i nordområdene. Sju år senere ble laboratoriet på Svanhovd, som det første i Norge, akkreditert for måling av «ioniserende stråling og radioaktivitet». I dag har vi viktige oppgaver knyttet til beredskapsmålinger og kartlegging av radioaktivitet i miljøet.

– Våre luftfilterstasjoner fanger opp både naturlige og ikke-naturlige radioaktive stoffer, forteller Møller. Som en beredskapsenhet er vi mest opptatt av de ikke-naturlige, som f.eks. radioaktivt jod som vi ser noe hyppigere nå enn før. Dette stoffet har en halveringstid på åtte dager og kan derfor kun påvises dersom et relativt nytt utslipp har funnet sted. Kilden til utslippene er vanskelig å fastslå med sikkerhet, men det kan være utslipp fra farmasøytiske firma, lokale sykehus, kjernekraftindustri eller reaktordrevne fartøy.

Kan måle radioaktivitet fra kilder langt unna

Møller understreker at verdiene som har vært målt er svært lave. De utgjør derfor ingen risiko for mennesker eller miljø. En del interessante observasjoner har det imidlertid blitt i løpet av årene:

– En av de alvorligste kjernekraftulykkene verden har sett var Fukushima-ulykken i 2011. Da ble en cocktail av radioaktive stoffer sluppet ut til miljøet og vår stasjon på Svanhovd kunne påvise dette under skypassasjen en drøy uke etter ulykken.

– Et par år senere så vi også utslipp fra et anlegg utenfor Moskva der en radioaktiv kilde ble smeltet sammen med skrapmetall for gjenvinning.

– Dessuten er skogbranner en gjenganger. Kraftige branner kan virvle opp støv med gammelt nedfall etter Tsjernobyl. Vinden frakter støvet over store områder og etterhvert fanges det opp av målestasjonene.

 

lignende nyheter