Miljøkjemiker Dorte Herzke har ikke tid til å lukke seg inne på et laboratorium i flere år. Hun må redde verden. Og det haster.

 

 

Les ny utgave av vårt engelskspråklige magasin Fram Forum, der Dorte Herzke er årets profil.

– Alt har skjedd i en voldsom fart. I løpet av de siste tjue, tretti årene har de miljømessige forandringene i Arktis vært aldeles enorme.

Dorte Herzke trommer bakenden av en blå kulepenn i skrivebordet.

«Hvis man ser på antall kjemikalier som produseres, mengdene som slippes ut i naturen, hva giftene gjør med oss og hva de gjør med miljøet, så er det innlysende at det ikke kan fortsette i tjue, tretti år til.»

Slagene mot bordplata går stadig hurtigere.

– Vi har det med andre ord travelt. Veldig travelt. Men for å finne ut hva som må til for å snu denne utviklingen, er vi nødt til å se et større bilde og forstå hvordan ting henger sammen.

Tilhenger av anvendt forskning

Nettopp denne interessen for de store sammenhengene og iveren etter å finne tiltak som faktisk monner, går som en rød tråd gjennom hele Dorte Herzke sin karriere. Allerede da hennes medstudenter i kjemi ved Universitetet i Berlin søkte mot grunnforskningen, valgte Herzke heller å knytte seg til institutt for Vann, jord og luftforskning i Vest-Berlin.

– Jeg hadde ikke noe behov for å forsvinne inn på en lab i tre år, for så å komme ut igjen med et kjemisk stoff som ingen hadde hørt om – og som ingen hadde bruk for. For meg har det derimot vært viktig å drive med anvendt forskning, og å tilegne meg kunnskaper som jeg kan bruke på noe fornuftig.

I 1998 fullførte Herzke sin doktorgrad i analytisk kjemi. I følge henne selv var det en blanding av tilfeldigheter og flaks som deretter førte henne til Tromsø.

– For en analytisk/miljøkjemiker er det få muligheter i Tyskland, derfor både ville og måtte jeg forlate landet. Rett før jeg var ferdig med doktorgraden deltok jeg på en konferanse hvor jeg kom i snakk med en nordmann som jobbet innenfor samme felt som meg. Jeg sa at han måtte huske på meg om det skulle dukke opp en ledig jobb i Norge, sier Herzke, og legger til:

– Og det gjorde han heldigvis!

Få måneder seinere lå nemlig tilbudet på bordet: En seks måneders postdoc-stilling ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

I dag, ganske nøyaktig tjue år etter hun signerte halvtårskontrakten, er hun seniorforsker og seksjonsleder ved NILUs s avdeling for miljøkjemi.

– Postdocen ble gjort om til et to års vikariat, og deretter fikk jeg fast jobb. Jeg hadde jo i utgangspunktet ikke sett for meg at vi skulle bli værende her, men nå er jeg veldig glad for at det faktisk ble slik. Jeg trives utrolig godt.

Kjemiker-pappa

Herzke sin nysgjerrighet for kjemi, natur og miljø oppsto allerede i barndommen i Berlin. Særlig faren, som også er kjemiker, skal nok ha mye av æren for Dortes seinere veivalg.

– Det var aldri under paraplyen «nå skal vi snakke om kjemi», men da vi var ute på tur gjorde han meg og storesøsteren min stadig oppmerksom på naturen og på hvordan vi kunne forklare tingene vi så. Og han svarte alltid på alle spørsmålene våre. Jeg husker blant annet ett, som for øvrig ikke ville vært særlig aktuelt om vi hadde vokst opp i Tromsø: «Hvorfor blir asfalten myk når det er varmt?»

Likevel tok det lang tid før Herzke bestemte seg for å gå i farens fotspor.

– Jeg var jo i opposisjon, og ville helst gjøre alt annet enn å studere kjemi, ler hun, og forteller at hun heller lekte med tanken om å bli designer.

– Mitt manglende kreative talent stoppet imidlertid disse planene relativt tidlig, og etterhvert ble det vel til at jeg senket ambisjonsnivået i forhold til opposisjonen – og da heller valgte en annen type kjemi enn faren min. Jeg gikk altså for miljø og analytisk kjemi, mens han er prosesskjemiker.

Følger gummiknottene

Ved NILU jobber Herzke med miljøgifter i mennesker, dyr, luft, vann og produkter. Hun er blant annet ansvarlig for å avdekke nye komponenter i biologisk materiale fra arktiske strøk. Herzke er også aktiv i det europeiske prosjektet CleanSea, som fokuserer på plastavfall i havet.

Dorte Herzke driver også kortreist feltarbeid. Her tar hun opp teiner utenfor Framsenteret. Hensikten er å måle hvor mye plastgranulat fra kunstgressbaner som havner i sjøen.

De siste par årene har hun i tillegg jobbet mye med kampanjen «Sjekk kunstgressbanen». I samarbeid med over 12000 skoleelever ser Herzke og kollegaene på hva som skjer med de rundt 3000 tonn med gummigranulat som forsvinner fra norske kunstgressbaner hvert år.

– Det hele ble trigget av at jeg hver morgen går forbi Gyllenborg skole på vei til jobb. En dag så jeg to enorme sekker med gummiknotter som skulle fylles på kunstgressbanen i skolegården. Jeg så også at det var avløpskummer bare noen få meter fra banen. Noen dager seinere var det svart over hele skolegården, og det var åpenbart av massevis av de små kulene snart kom til å havne ned i kummene. Og hvor går vannet ut fra kummene i Tromsø? Jo, rett ut i havet her!

I følge Herzke er gummiknottene ofte laget av gamle bildekk, og at forskerne nå arbeider med å se hva som skjer etter at kulene har havnet i havet.

– For å få en best mulig oversikt over omfanget av denne forurensningen fikk vi med oss skoleklasser fra hele landet. Jeg synes at det er veldig givende å jobbe på denne måten. Det er både veldig anvendt forskning – og effektiv kunnskapsoverføring.

Herzke forteller at hun, i alle prosjektene hun arbeider med, synes det er interessant er å se på kompleksiteten og samspillet i miljøet.

«Hva gjør miljøgiftene der de er?  Hvorfor de kommer seg dit? Og hva skal til for at det ikke skal bli mer av dem? Alt henger sammen med alt.»

Utfordringen Arktis

Mesteparten av NILUs forskningsaktivitet foregår i Arktis. I følge Herzke er dette både spennende og utfordrende, blant annet fordi effektene av forurensningen blir ekstra tydelige i dette området.

– Vi har ikke mange store fabrikker, men vi finner likevel en haug ulike miljøgifter her som kommer fra andre steder på kloden. Et godt eksempel på dette er isbjørnen, som er et av verdens mest forgiftede dyr. Det er direkte oppsiktsvekkende at den kan ha så høye konsentrasjoner av miljøgifter i seg – selv om den bare spiser sel og fugleegg og aldri ser en fabrikk. Og alt dette er vårt ansvar. Vi mennesker kan velge hva vi spiser, men det kan ikke isbjørnen. Og alt hva isbjørnen har i seg er vår skyld, ikke isbjørnen sin skyld.

Herzke mener det er viktig at vi faktisk erkjenner hvor mye menneskelig aktivitet påvirker miljøgiftutbredelsen i Arktis.

– Vi forurenser verden stadig mer, og dette er noe som komme til å ha konsekvenser for helsen til våre barn og også for dyrene som lever rundt oss. Vi har kunnskapen om effekten av våre handlinger i dag, men velger å ikke handle deretter likevel. Noen ganger ser det til og med ut som om vi gjør enda mer av det som ikke bør gjøres.

– Så hva må til? spør Herzke, før hun svarer på sitt eget spørsmål:

«Vi må leve et enklere liv. Og vi må være smartere med hvordan vi bruker ting, hvordan produkter produseres, hvordan vi resirkulerer og hvordan vi gjenbruker. Vi må lære oss at ingenting av det som kastes blir borte.»

Herzke frykter at det om bare tjue, tretti år er like dårlig luft i nesten hver by i hele verden som det i dag er i Beijing og Mumbai. Hun er også redd enda flere mennesker ikke vil ha tilgang på reint drikkevann, og at maten vi spiser vil inneholde mange skadelige kjemikalier.

– Om jeg skulle ønske meg én ting jeg kunne oppnå som forsker var det å finne svaret på hvordan vi faktisk skal klare å leve enklere, og hvordan vi skal evne å snu denne tendensen. Selvsagt er det et politisk ansvar, men samtidig er hver og en av oss er nødt til å gjøre det vi kan. Vi kan ikke bare sitte å vente på at noen skal bestemme hvordan vi skal gjøre ting. Det funker dårlig.

Mørk start

Kontoret til Herzke ligger i tredje etasje i Fram II, Fram-senterets nye fløy. Om det hadde vært en fin sommerdag ville hun sett både Bentsjordtinden og sundet fra vinduet. Nå er det derimot beksvart ute, og sola er erstattet av lys av det kunstige slaget – i form av en dagslyslampe plassert like ved dataskjermen. For til tross for to tiår med adresse i Tromsø, er hun altså ennå ikke blitt noen ihuga fan av mørketida. Noe av vegringen kan muligens skyldes hennes første møte med Nord-Norge.

– Da jeg fikk jobben i Tromsø hadde jeg kun vært i Norge én gang tidligere – på en sommerferie i Valdres. Så da jeg og mannen min lastet bilen full og kjørte fra Berlin visste vi egentlig lite om hva som ventet oss.

Hun forteller at de bestemte seg for å ta veien gjennom Sverige og Finland, for så å komme til Norge via Kilpis.

– Dette var tidlig i februar og temperaturen var lenge helt nede mot 30 minusgrader. Store deler av denne strekningen er jo dessuten ekstremt mørk og øde, med skog, skog, skog så langt øyet kan se.

Siden dette var før GPS-ens tid, brukte de et godt, gammeldags kart for å finne fram. Men da de kjørte gjennom Lavangsdalen og så at det bare var noen mil igjen til Tromsø, begynte de å stusse på om de faktisk var på riktig vei.

– Jeg innrømme at jeg lurte litt på hva vi hadde begitt oss ut på. For det ble jo bare enda mørkere, enda svartere og enda mer folketomt jo mer vi nærmet oss. Vi var vel egentlig ganske letta begge to da vi endelig kom rundt siste sving – og plutselig så lys og sivilisasjon.

Paret ble imidlertid tatt imot med åpne armer, og de fant seg etterhvert godt til rette. Men når Herzke tenker tilbake på det første året i Tromsø er det omtrent utelukkende jobb hun husker.

– Det var en hektisk periode, og jeg var veldig opptatt av å finne ut alt hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle gjøre det. I tillegg til at det var mye å sette seg inn i, så skulle jeg også lære meg et nytt språk. Jeg minnes imidlertid så vidt at det var en fryktelig sommer hvor det regna kontinuerlig, og at ekstremt mye snø vinteren etter. Men jeg brydde meg ikke så mye om det. Det var egentlig først etter at det hadde gått vel et år at jeg begynte å se meg rundt. Da kunne jeg puste litt dypere, og begynte å nyte og bruke naturen og byen.

Tur og lange tanker

I tillegg til en spennende jobb, er fjellene, skiløypene og skogene mye av det som gjør at hun og mannen fremdeles bor i Tromsø. Sammen med sine to tenåringsdøtre forsøker de å komme seg ut så ofte de kan.

«Det er en erkjennelse at man må bruke naturen for å kunne trives her. Vi har sørget for å lære oss dette over tid, selv om vi ennå ikke er like vant med å ferdes ute som nordmenn. Vi går på ski, men vi går sakte. Og vi går alene.»

Og ute på på tur er det gjerne tid til å tenke lange og store tanker. For Herzke kan det kanskje dreie seg om hvilke nye prosjekter hun vil sette i gang på NILU.

– Hva jeg interesserer meg mest for forandrer seg omtrent hele tiden. Heldigvis er jeg i en situasjon hvor jeg i stor grad lager min egen arbeidshverdag. Siden vi jobber prosjektstyrt – og et av mine ansvarsområder er nettopp å lage nye prosjekter, så foreslår jeg gjerne ting innenfor det som til enhver tid interesserer meg. Selvfølgelig får jeg ikke finansiert prosjekter bare fordi jeg synes de er morsomme. Ofte må man prøve mange ganger, og noen ganger får man jo gjennomslag.

– Men uansett hva jeg gjør er det viktig at jeg ikke graver med ned i én sak. Da risikerer man at ting bare koker bort i kål. Og dét er ikke noe for meg.

lignende nyheter