Under isen lever enorme mengder organismer som er en viktig del av næringskjeden. Is og snø reflekterer og absorberer effektivt opp mot 99 prosent av alt lys, noe som igjen er med på å regulere start og lengde på algeoppblomstringen i havet under.  Men hva har det med kibb å gjøre?

Rijpfjorden. Foto: Jørgen Berge.

Is og snø reflekterer og absorberer effektivt opp mot 99% av alt lys, noe som igjen er med på å regulere start og lengde på algeoppblomstringen i havet under. Dette resulterer som oftest i korte og intense oppblomstringer når isen først smelter. Arktiske arter oppviser tilpasninger til et slikt produksjons-regime, som oftest ved at de er i stand til å spise og legge på seg mye i de korte periodene der det er tilgang på mat, for deretter å leve på denne opplagsnæringen i trangere tider. Ishavsåte er et godt eksempel på dette. Men hva har det med kibb å gjøre?

Måles via satelittUNder

Is-utbredelsen i polhavet måles oftest og best via satellitt. De siste ukene har vi sett iskart som tilsier at isutbredelsen i den Europeiske delen av Arktis i år er rekordlav. I fjordene, derimot, er det ofte vanskelig å bruke satellitt målinger – oppløsningen blir rett og slett for liten til at det gir god informasjon. Som en del av de målingene vi har gjort ved hjelp av havobservatoriet i Rijpfjorden, har vi registrert tilstedeværelse av is. Dette er gjort ved hjelp av et akustisk instrument som egentlig er laget for å måle strøm, men som et biprodukt får vi også informasjon om det finnes is rett over instrumentet. Instrumentet sier altså ikke noe om tykkelse på isen, bare om det er is eller ikke i ett punkt rett over instrumentet. Det registrerer heller ikke helt ny og bløt is, så vi under-estimerer tidsperioden for utbredelse av is med omtrent 2 uker i starten av vinteren. Samtidig måler vi mengde klorofyll i vannet – dette er et mål på hvor stor algeoppblomstringen er (se også faktaboks).

Isen smelter

Over tid har vi sett at isutbredelsen i Rijpfjorden har gått ned. Det er ingen klar statistisk sammenheng, men det er en trend i retning av kortere og mer oppsprukket isdekke. Dette har også påvirket oppblomstringen av alger i fjorden. Mens vi de første årene så en veldig kort oppblomstring, noe vi vil betegne som en typisk arktisk oppblomstring, har vi i år med kort eller varierende isdekke sett en lengre oppblomstring.

Klassisk polarbiologi tilsier at dette vil føre til et skifte fra et system dominert av den arktiske ishavsåta til et system dominert av raudåte. Da raudåta er mindre i størrelse og mindre næringsrik, har en klassisk forståelse tilsagt at dette vil ha dramatiske følger for resten av næringskjeden.

For det virker jo ganske logisk å tenke at når vi går fra et system dominert av den relativt sett store og næringsrike ishavsåta, til et system dominert av den mindre og ikke like næringsrike raudåta, så vil dette gjøre at rovdyrene som spiser ishavsåte plutselig vil måtte ta til takke med noe som er mindre og som gir mindre næring. Næring som sårt er tiltenkt oppfostring av unger eller for opplag av eget fett-lag som skal vare gjennom vinteren. Men kanskje er det nødvendigvis ikke slik?

Næringsinnhold

For selv om raudåta faktisk er mindre enn ishavsåta, og selv om det faktisk er slik at når det gjelder næringsinnhold i disse to så er det størrelsen det kommer an på, så er det ikke nødvendigvis slik at total tilgang på mat reduseres. Og det er her kibben kommer inn. Tenk bare på hvordan de en gang i tiden gikk i lange strekker mellom gruva og oppsamlingsplass for kull. Nå er ikke forfatterne av denne kronikken, med ett unntak, gamle nok til selv å ha sett dette, men det er lett å se det for seg der kibben i dag henger rundt Longyearbyen. Men størrelsen på kibben er ikke spesielt imponerende – hvorfor var de ikke større?

Isdekke i Rijpfjorden (sorte linjer) og oppblomstring av alger i vannmassene (grønne linjer). I år med enten kort isdekke (2015-16) eller med et isdekke som sprekker opp og er relativt tynt (2011-12 og 2014-15), varer oppblomstringen relativt lenge. I år med mye is (2006-7, 2007-8) er oppblomstringen om våren kort.

Selv om svaret på dette selvsagt også har et praktisk aspekt som vi i dette argumentet skal se helt bort fra, så er det frekvensen på kibb som var viktig. Ved at det var tilstrekkelig mange kibb på taubanen, og ved at taubanen gikk tilstrekkelig fort, transporterte man allikevel store mengder kull. Og slik er det mest sannsynlig også med ishavsåta og raudåta. Selv om ishavsåta isolert sett er større enn raudåta og derfor gir mer energi for den som spiser ett individ, så kan den totale produksjonen av energi faktisk bli høyere i et system dominert av raudåte. Den lever kortere, har en kortere generasjonstid, og er dermed i stand til å bidra med mer energi per år inn i systemet enn hva den større ishavsåte er. Og våre modeller underbygger nettopp dette synet.

Endring

Kibb over Longyearbyen. Selv om hver enkelt kibb kanskje ikke fikk med seg så veldig mye kull, gjorde antallet og frekvensen av taubanen transporterte store mengder kull. Foto: Børge Damsgård (UNIS).

Selv om vi vil se en endring fra et mer ishavsåte-dominert til et mer raudåte-dominert system i våre områder av Arktis, så kan dette faktisk ha motsatt effekt enn hva vi har trodd frem til nå. Dette er selvsagt godt nytt for alle som er glade for at de store hvalene nå ser ut til å bli mer og mer vanlige rundt Svalbard, da det vil bli mer mat til alle. Og kibben som henger rundt Longyearbyen er et godt bilde på hvorfor det kan være slik!

 

lignende nyheter