Rijpfjorden innehar ikke bare en helt spesiell plass i historien om hvordan værstasjonen Haudegen huset de siste væpnede tyske soldatene mot slutten av andre verdenskrig. Den er også hjem for en mye eldre og minst like viktig historie – en historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid og som fortsatt ikke ferdig fortalt. Dette er en historie som Torskevannet forteller.

Et bilde fra 2004 der vi observerte pukkellaks på vei opp elva. Pukkellaksen ble fanget med hendene i elva. Foto: Stig Falk-Petersen (Akvaplan-niva).

Innenfor Vindbukta på østkysten av Rijpfjorden, ligger Torskevannet. Dette vannet har fått sitt navn etter at det ble funnet torsk der på 1990-tallet. Torsken ser nå ut til å ha forsvunnet, men navnet henger altså ved. Men historien om Torskevannet starter ikke der. Den starter for mange tusen år siden, i en tid da havnivået var mye høyere enn i dag. Den gangen lå det nemlig en fjordarm der Vindbukta er i dag – en fjord med en relativt grunn terskel og et basseng innenfor som var 50-60m dypt. Langs bredden av denne fjordarmen levde det mange organismer som vi fortsatt kan finne i Rijpfjorden i dag, så som steinboreskjell og butt sandskjell. Men det vokste også andre arter der som vi i dag ikke kan finne i Rijpfjorden (og knapt noen andre steder på Svalbard). Blåskjell er kanskje mest kjente eksempelet på dette. Vanlig sandskjell et annet.

 

En gang frodig havbunn

Det gir en ganske spesiell følelse å gå innover dalen fra Vindbukta og inn mot Torskevannet. Det er ikke en lang tur, knappe en kilometer å gå. Men det føles virkelig som om man går tilbake i tid.

Tundraen er karrig, og man kan ikke annet enn å synes synd på den stakkars svalbardreinen som går i skråningen og leter etter noe grønt å spise. Og her var det for 6000 år siden en frodig havbunn.

Spesielt i sandbankene rundt Torskevannet ser man tydelige spor etter den havbunnen som en gang lå her, både i form av ansamlinger av skjell i små bekker der smeltevann har gravd seg litt ned i grunnen og ikke minst de områdene der den gamle havbunnen ligger omtrent urørt. På bildet ser vi et eksempel på det siste – her ligger det vanlig sandskjell (Mya arenaria) halvt nedgravd i bakken i nøyaktig den posisjonen de lå i nå de døde.

Gammel havbunn titter frem. Foto: Malin Daase (UiT)

Vanlig sandskjell er en art vi i dag bare en sjelden gang ser på Svalbard, men som er svært vanlig lenger sør. Både disse og blåskjellene forteller et tydelig historie om et klima som var vesentlig varmere enn det vi har i dag. Og når man ser hvordan skjellene titter frem slik, er det virkelig ikke vanskelig å forestille seg hvordan de levde for noen tusen år siden!

Tidsvitner

Men det er ikke bare skjell som vitner om en svunnen tid. Vannet har også to andre tidsvitner som kan fortelle en historie. Langs den sørvestlige bredden ligger det et skjellet av en hval litt spredd utover – etter størrelsen å dømme og hvordan knoklene ligger spredd  utover, muligens en Finnhval eller Blåhval? I sandbanken litt ovenfor vannet finner vi rester av kjeven og noen ryggvirvler, mens det nede i vannet ligger flere knokler og virvler. Denne hvalen må ha forvillet seg inn i fjordarmen en gang før den ble avskåret fra resten av Rijpfjorden. Sannsynligvis har den sunket ned på bunnen og blitt spist opp av tanglopper, slangestjerner, snegler og fisk før den har blitt dekket av sedimenter fra smeltende breer rundt. I dag har regn og smeltevann vasket det frem igjen.

Janne Søreide (UNIS) på jakt etter dyreplankton i Torskevannet. Kjevebein fra en hval i sandbanken foran. Foto: Malin Daase (UiT).

Også nede i vannet finner vi et annet tidsvitne om en svunnen tid. Den som skulle finne på å dykke ned til ca 12m i vannet, vil se noe som både er ganske spesielt og faktisk litt skummelt når man ser det med egne øyne; mens de øvre 12-13m er ferskvann, er det et salt, mørkt og totalt livløst lag i bunn. Dette er rett og slett gammelt sjøvann som har fått et lag med ferskvann på toppen. Vannet er hva vi kaller for ‘miromiktisk’. Mens torskevannet fortsatt var en fjordarm, så ville det ha vært en kontinuerlig utveksling av vannmasser med Rijpfjorden, i stor drevet av det smeltevannet som også den gangen må ha kommet fra smeltevann fra breer. Men etter at fjordarmen ble omgjort til et vann, har dette ferske vannet lagt seg som et lokk over det gamle salte vannet. Og det er her torsken i Torskevannet kommer inn.

Torske-mysterium

Selv har jeg ikke opplevd å fange torsk i Torskevannet, men jeg har flere kolleger som har gjort det. Blant annet Professor Svein Østerhus som var med oss på turen til Rijpfjorden i år. Han forteller at de fisket torsk her i en periode på 4-5 år på 1990 tallet. Det spesielle med denne torsken var at den levde i det ferske laget, ikke i saltvannet. Torsken må rett og slett ha blitt fanget i vannet gjennom en eller annen hendelse som har gjort at sjøvann og fisk har kommet inn i selve vannet eller lagunen nedenfor.

Cecilie Von Quillfeldt (Norsk Polarinstitutt) med torsk fanget i Torskevannet 1990. Foto: Svein Østerhus.

Og nettopp det at det har vært torsk i Torskevannet er med på å forklare hvorfor det dype laget i vannet er så mye mer salt enn  hva vanlig sjøvann er. Når torsken har kunnet komme inn i vannet, er det sannsynlig at slike hendelser har skjedd både før og senere. Gjennom de siste tusener av år har det av og til kommet inn sjøis og / eller sjøvann fra polhavet og Rijpfjorden utenfor som har sørget for en tilførsel av ekstra salt. På denne måten har det salte laget i bunn blitt ekstra salt og etter hvert også helt uten oksygen. I dag er det bare liv i det øvre ferske laget, og de eneste fiskene vi har funnet siden 2003 er røye og pukkellaks. Men det er en annen historie.

lignende nyheter