Grågåsa kan spise opp mot én kilo gras hver dag. Dersom det er mange av dem kan grågåsa gjøre betydelige innhogg i grovfôr-mengden som produseres. Et nytt forskningsprosjekt skal beregne kostnadene knyttet til grågåsas beiting og se på muligheter for nye måter å utnytte grågåsa på.

– Vi ligger helt på grensen for å produsere nok fôr til husdyra våre, og beiting fra grågås er en reell utfordring, forteller Ole Henrik Enoksen, bonde på øysamfunnet Musvær rett vest for Kvaløya utenfor Tromsø.

Et grågåspar har landet på et jorde på Musvær klokka 04:00. Kort tid etter lander det mange flere. Tidlig på våren går det hardt utover skudd som ligger i jorda, og beiteskadene kan bli store selv før bonden har gått til fjøset. I tillegg legger gåsa igjen store mengder avføring som kan ligge på jordet i månedsvis, et fellestrekk den har med andre beitedyr. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.

Bestanden av grågås (Anser anser) har økt jevnt siden 1970-tallet og teller i Norge nå omtrent 100 000 individer på høsten. Grågåsa kan, i perioder der den trenger mye næring, spise opptil én kilo gras hver dag. Dersom det er mange av dem på samme sted kan grågåsa gjøre betydelige innhogg i grovfôr-mengden som produseres – både på store og små gårdsbruk.

Går ut over avlinga

I tillegg til å spise mye gras etterlater grågåsa store mengder avføring på jordene, avføring som ender opp i graset som høstes. På denne måten reduseres også kvaliteten på grovfôret som bøndene produserer. I tillegg tråkker grågåsa ned graset, noe som i enkelte perioder, når det er mange gjess på besøk rett før slåtten, vil redusere avlingen.

Musvær, et geitebruk med 165 dyr, er et idyllisk øyrike utenfor Kvaløya. Lokalbefolkningen har i mange år forsøkt på ulike måter å skremme grågåsa vekk fra jordene. Foto: Jo Jorem Aarseth.

Men hvor mye koster grågåsa bonden? Og er det egentlig slik at grågåsa kun skal sees på som en pest og en plage? Kan den ikke også være en delikatesse? For å undersøke dette nærmere har NIBIOs forskere igangsatt et nytt forskningsprosjekt, på Musvær i Tromsø kommune. Her har grågåsas beiteskader historisk sett vært et stort problem. Musvær, et geitebruk med 165 dyr, er et idyllisk øyrike utenfor Kvaløya. Lokalbefolkningen har i mange år forsøkt på ulike måter å skremme grågåsa vekk fra jordene. Deres erfaring er at såkalt skadefelling, felling av vilt som gjør skade der skaden utføres, er den eneste metoden som virkelig holder gåsa borte.

Bonden rammes

En av dem som har vært rammet av grågåsas beiting er Jarle Morten Enoksen, bonde på Musvær. Han forklarer at grågåsa er en meget sky fugl og den registrerer svært raskt om jordene er farlige å oppholde seg på.

– Selv etter bare et døgn med jakt begynner gåsa å sky jordene, så jevn jakt holder faktisk jordene fri for gås, forklarer Enoksen.

– Det er over 40 ulike fuglearter som hekker på Musvær, og andre skremme-metoder enn jakt er forsøkt, men disse har enten ikke virket eller er etisk uforsvarlige

Problemet med grågåsa er ikke nytt. Med jevne mellomrom dukker det opp i media.

Forsker på omfanget

En av dem som skal forske på grågåsa og beiting er avdelingsleder og forsker ved NIBIO i Tromsø, Jo Jorem Aarseth. Han forklarer at det er betydelige skader fra grågåsas beiting.

– Bøndene i Troms og Finnmark anslår betydelige beiteskader fra grågåsa og det er det ingen grunn til å tvile på. Allikevel er det viktig for forvaltningen, og ikke minst bøndene selv, å få undersøkt og påvist, på en vitenskapelig måte, hvor stor skade grågåsa egentlig påfører et mellomstort gårdsbruk i Nord-Norge, forklarer Aarseth.

Målet med grågås-prosjektet er tredelt. Effekten av skadefelling som virkemiddel for å holde grågåsa borte fra jordene skal undersøkes. Dernest skal det økonomiske aspektet måles og beregnes. Hvor mye økonomisk skade påfører grågåsa gårdsdriften på Musvær? Og til slutt i prosjektet skal forskerne, i samarbeid med lokale gourmetkokker i Tromsø, undersøke grågåsas potensiale som ren arktisk lokalmat av høy kvalitet og dermed som grunnlag for en viktig ressurs.

Hvor mye spiser gåsa for på Musvær?

Effekten av skadefelling og ikke minst hvor ofte skadefellingen må gjennomføres for å ha effekt er viktig å få klarlagt. Det må være praktisk mulig for bøndene å gjennomføre skadefelling hvis denne metoden skal kunne brukes. Det vil derfor bli viktig å sette opp en jaktplan som kan gjennomføres i praksis:

– Målet med skadefelling er ikke å redusere bestanden av grågås, dette gjenspeiles i det beskjedne antallet gås det er gitt tillatelse til å felle, men å skremme den fra å beite på jordene, forteller NIBIO-forsker Jo Jorem Aarseth.

Rent praktisk utføres forsøkene på Musvær ved at skadefelling gjennomføres på tre av seks jorder. To jorder er fristed for gåsa der de kan beite fritt, og et jorde rett ved gården er ikke, eller svært lite besøkt av gås på grunn av gårdsaktivitet. Forskerne skal så beregne maksimal grasproduksjon på alle jordene, og dette vil gi et mål på hvor mye grovfôr Musvær kan produsere. Siden gjessene ikke beiter jevnt over hele jordet skal tilfeldige målinger av veksten på områder utenfor vekstburene gjennomføres. Dette vil gi et mål på hvor mye skade grågåsa har påført gjennom sesongen, på jordene der den tillates å beite og der det gjennomføres skadefelling.

Slik ser et vekstbur ut. Forsøkene våre foregår på 6 jorder. Dette bildet er tatt tidlig i mai i år. Vekstburet beskytter vegetasjonen mot beiting, og blir et mål på maksimal produksjon på jordene. På dette jordet drives det kontinuerlig skadefelling av grågås for å hindre den fra å beite. Det må jaktes cirka hver tredje dag for å holde gåsa borte fra jordene. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.

Forskerne foretar målinger rett før hver slått, og siden Musvær er en øygruppe der det kun er gås som beiter på jordene, påvirkes ikke disse av beiting fra rein. Til slutt beregnes så hvor mye fôr som må kjøpes inn for å erstatte tapet og dermed hva skadene gåsa gjør på jordene potensielt koster gårdsdriften på Musvær.

Grågås-prosjektet vil også se på hvor lenge avføringen fra gåsa blir liggende på jordene og hvor mye av denne som kommer med i innhøstet gras. Dette vil gi et mål på kvaliteten av grovfôret.

Verdifull lokal kunnskap

Forskerne gjennomfører undersøkelsene og målingene i nært samarbeid med de lokale bøndene på Musvær, og Aarseth forklarer at forskerne er veldig opptatt av den tradisjonelle og lokale kunnskapen om gås og dyreliv generelt.

– Bøndene på Musvær har bidratt betydelig til prosjektet og jeg synes dette fremstår som et veldig godt eksempel på hvordan et samarbeid mellom lokalbefolkning og forskere faktisk kan høyne kvaliteten på forskningsprosjekter, forklarer Aarseth.

– Jarle og Ole Henrik Enoksen sin kunnskap om den lokale grågås bestanden har vært svært viktig for prosjektet, og det er veldig nyttig å diskutere ulike praktiske løsninger og eventuelle endringer med dem. De sitter også på veldig mye kunnskap om utviklingen av bestanden helt tilbake til 1970-tallet, i tillegg til omfattende biologisk kunnskap om grågåsa.

For de lokale bøndene på Musvær er grågåsa en naturlig del av dyrelivet.

– Vi ønsker ikke at den skal forsvinne, det vi ønsker er at den holder seg til sitt naturlige føde, avslutter Musvær-bonde Jarle Enoksen.

 

lignende nyheter