Med en økonomisk sone på 11,5 millioner km2, sikkerhetspolitiske interesser i alle verdenshav og en havøkonomi på 300 milliarder dollar, er USA verdens fremste marine stormakt. Hvordan har man innrettet havforvaltningen her?

De amerikanske havområdene ligger i Stillehavet, Atlanterhavet og Polhavet, i tropiske, tempererte og polare farvann. Ulike næringer – fiskeri, petroleum, skipsfart, med videre – dominerer i ulike regioner. De forvaltningsmessige problemstillingene man står ovenfor i ulike områder er derfor svært forskjellige. Dette, og at delstatene har forvaltningsmyndigheten innenfor tre nautiske mil mens føderale myndigheter har ansvaret utenfor, gjør regionalisering er et fremtredende trekk ved havforvaltningen i USA.

Skepsis

USA er ikke part i Havrettskonvensjonen. Flere presidenter har fremmet forslag om at USA skal slutte seg til konvensjonen, men det kreves et tre fjerdedels flertall for dette i senatet.  Der er konservative krefter skeptiske til internasjonalt samarbeid generelt og avtaler i FN-regi spesielt. En ratifikasjon er derfor neppe sannsynlig i overskuelig fremtid. USA anser imidlertid konvensjonen å være folkerettslig sedvane og etterlever den i praksis. Når det gjelder oppfølgingen av konvensjonen og FN-avtalen om fiske, en gjennomføringsavtale under konvensjonen, er USA blant de flinkeste i klassen.

Allerede på 1960-tallet foretok amerikanerne en grundig gjennomgang av landets havforvaltning. På bakgrunn av denne og miljøpolitikkens sterke stilling 60- og 70-tallet, kom det en rekke nye lover utover 1970-tallet som den dag i dag er sentrale i havforvaltningen.

Stort omfang

Dette gjelder blant annet fiske, vern av sjøpattedyr, forurensing, truede arter, med mere. Samtidig fikk en også nye institusjoner på området. Den langt viktigste er National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), som kan oversettes med Den nasjonale hav- og værforvaltningen. NOAA er en del av Handelsdepartementet (tilsvarer vårt Nærings- og fiskeridepartement) og handelsministeren er konstitusjonelt ansvarlig. NOAA omfatter oppgaver som i Norge er spredt på mange etater, så som Kystverket, Fiskeridirektoratet, Norsk romsenter, Meteorologisk institutt, Norsk polarinstitutt, Havforskningsinstituttet, med mere.

Regionalisert

Som nevnt innledningsvis er forvaltningen regionalisert. Innenfor fiskeriene arter dette seg ved at man har åtte, bredt sammensatte regionale forvaltningsråd som treffer beslutninger om forvaltningsplaner for fiskeriene. Dette er basert på vitenskapelig rådgivning fra NOAA sine seks forskningssentre – også forskningen er regionalisert – samt 10 nasjonale standarder for fiskeriforvaltningen. Beslutningene gjennomføres av fiskeridirektoratdelen av NOAA. Fiskeriforvaltningen i USA leverer gode resultater. De åtte regionale rådene har utviklet 46 forvaltningsplaner som dekker 476 bestander, og i løpet av 2000-tallet er et 40-talls nedfiskede bestander gjenoppbygd.

Clinton-initiativ

Når det gjelder havforvaltning på et mer generelt nivå, tok president Clinton i år 2000 initiativ til en større, helhetlig gjennomgang av havforvaltningen. En egent kommisjon arbeidet i flere år. Rapporten derfra, «An Ocean Blueprint for the 21st Century» er på 676 sider og inneholder et stort antall anbefalinger til presidenten, kongressen og forvaltningsmyndighetene. Dette ble fulgt opp av president Obama som etablerte en nasjonal havpolitikk og et nasjonalt havråd «National Ocean Council»). Under Obama-administrasjonen hadde dette rådet en viktig rolle, blant annet i et større arbeid om bekjempelse av ulovlig fiske og svindel med sjømat. Det ble også tatt initiativ til helhetlige forvaltningsplaner liknende de vi har i Norge. Det har foreløpig kommet to slike, for den nordøstlige og den midt-atlantiske regionen. Disse planene har ingen regulatoriske ambisjoner og det er ikke noen stor entusiasme for dette arbeidet nå.

Samarbeid med Norge

Norge har et godt samarbeide med NOAA på flere områder. Nærings- og fiskeridepartementet har årlige konsultasjoner med NOAA om blant annet havprosesser i FN, arbeid i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, handelsspørsmål og Arktis-relaterte saker. I tilknytning til disse konsultasjonene har også norske og amerikanske havforskere årlige møter.

Mens arbeidet med havspørsmål er nokså ulikt organisert, har Norge og USA likevel mye til felles og mange erfaringer å utveksle når det gjelder hav- og fiskeriforvaltning. Begge land er sterke økonomiske interesser knyttet til havene, begge ser forskning som grunnleggende viktig for beslutninger om bevaring og bruk og begge er tungt engasjert i internasjonalt samarbeid om forvaltning av havene og ressursene der.

 

lignende nyheter